-eBe-

  

Asgeir Vebjørn Eivor  Torunn Slemmestad
Familie og slekt Reiser  Hobby Jernbanebilder Lenker

Observatør i DDR for Den norske Kirkes Presteforening 1.-11. september 1989

Innledning:

Etter at jeg tidligere hadde vist interesse for Presteforeningens arbeid i Øst-Europa ved bl.a. å stille opp som vert og tolk for prost Harald Tammur fra Estland, den gangen en del av Sovjet-Unionen, i 1988 og vist at jeg fullt ut behersker tysk, ble jeg på nyåret 1989 spurt om jeg kunne tanke meg å reise til DDR som observatør 10 dager i september samme år[1]. Etter å ha konferert med Torunn sa jeg med glede ja til forespørselen.

Presteforeningen stilte til rådighet et reisestipend på tilsammen kr. 5.000,- og påtok seg å ordne formalitetene vedrørende visum. Billetter måtte jeg ordne selv. Jeg tok kontakt med Bennett reisebyrå i Larvik, og etter en del sonderinger kunne de skaffe meg en sterkt rabattert billett med DDR’s eget flyselskap, Interflug, København - Øst-Berlin - København. Strekningen Torp-København-Torp lot seg også ordne via ordinære rabattordninger, slik at billetten totalt kom på litt under kr. 3.000,-. Det innebar at jeg hadde en del penger til rådighet til å kjøpe med gaver og eventuelle nødvendighetsartikler.

Valuta kunne ikke ordnes på forhånd da østtyske mark ikke er konvertible og derfor ikke kan kjøpes utenlands. Jeg regnet imidlertid med at jeg ville bli nødt til å veksle et visst beløp på grensen, da DDR praktiserte tvangsveksling av minimum 25 mark pr. oppholdsdag[2] – til samme kurs som vesttyske. Jeg valgte å ha med vesttyske mark, da dette antakelig ville være den mest gangbare valutaen. I tillegg tok jeg med en del norske kroner som reserve.

Etterhvert som folk ble kjent med hva slags reise jeg skulle på, fikk jeg en god del tilbud om varer man visste det var stor mangel på i DDR, bl.a. kaffe, te og sukkervarer. Disse tingene ble gitt som gaver fra næringsdrivende i Larvik. Særlig Nanset Stormarked, Mekka og Bjørns Sukkervarer ytet store bidrag.

Jeg ville gjerne vite litt om hva som ble forventet av meg fra tysk side, og tok kontakt med den oppgitte kontaktmannen for presteforeningen i Kirchenprovinz Sachsen, et bispedømme innen den østtyske, fellesprotestantiske kirken[3]. Jeg fikk oppgitt navn og adresse på de prestene jeg skulle bo hos, spr. Klaus Burges i Straußfurt og spr. Olaf Beer i Waldau. Fra Olaf Beer fikk jeg tilsendt en fyldig oversikt over hvilke arrangementer han ønsket jeg skulle delta i, bl.a. en familiegudstjeneste der jeg skulle preke. Fra Klaus Burges hørte jeg intet. Heller ikke fikk jeg noen klar beskjed om hvem som skulle møte meg på flyplassen i Berlin, eller hvordan jeg skulle komme meg derfra og til Straußfurt. Men jeg skulle bli møtt. Det kunne jeg regne med.

Både kolleger og andre fleipet på forhånd med at jeg risikerte å ikke komme tilbake igjen. Kanskje jeg endog risikerte å havne i Sibir! Men jeg hadde aldri hørt at tidligere observatører fra Den norske Kirke hadde hatt problemer, og skulle det oppstå noen situasjoner, regnet jeg med at det ville være tilstrekkelig å påberope seg embetsstatus, så de tingene der bekymret meg overhodet ikke. Likevel var spenningen til å ta og føle på. ”Den kalde krigen” har vært en dominerende faktor i hele det verdensbildet jeg er vokst opp med, og skremselsbildene av fienden har vært både mange og sterke. Dessuten hadde man hørt så mye om både grensekontroller, politiets opptreden og ikke minst forsøk på agentverving – fra begge sider.

Fredag 01.09:

Avreisen fra Torp gikk greit, og jeg var spent da jeg skulle gå på flyet videre fra København. Man hadde jo hørt så mye rart om de østeuropeiske flyselskapene. Illushyin-flyet var det imidlertid ikke noe å utsette på, og servicen ombord var helt grei. God plass var der også, da knapt en tredjedel av setene var opptatt.

Vell fremme på Schönfeld-flyplassen i Øst-Berlin måtte jeg få byttet skjemaet som ga meg rett til å søke visum, i et reelt visum. Det gikk smertefritt mot den foreskrevne avgiften på DEM 15,-. Neste kø gjaldt selve innreisekontrollen. Det gikk også greit. Så kom tollen. Jeg hadde omhyggelig og detaljert fylt ut tolldeklarasjonen som var blitt utdelt på flyet. Jeg ønsket ikke å ta noen sjanser. Ryktene om østtyske tollkontroller innbød ikke akkurat til det. Visumet mitt inneholdt imidlertid betegnelsen ”Dienstreisender königlicher Beamter”, og denne hadde tydeligvis gått i forveien. Tollerne ville ikke engang ta i tolldeklarasjonen min. Da jeg rakte den frem, tok de to skritt tilbake og vinket meg direkte ut gjennom diplomatutgangen. Tvangsvekslingen var det heller ingen som snakket noe om. Det hele var så raskt overstått at jeg følte meg egentlig ganske forvirret.

For å være lett å kjenne igjen, hadde jeg valgt å reise i presteskjorte, og da jeg kom ut i hallen utenfor tollen, så jeg to menn komme mot meg. Den eldste holdt et skilt der det sto ”Pfarrer Berg”. Han rakte frem hånden og ønsket meg velkommen: ”Hjertelig velkommen, herr pastor. De skal preke i høymessen på søndag”. Det var fredag, klokken var 16.15, og jeg hadde litt over halvannet døgn på meg til å forberede mitt livs første preken på tysk! Et øyeblikk følte jeg panikken gripe meg. Det var mitt første møte med Klaus Burges. Den andre mannen var hans sønn – fra første ekteskap.

Bagasjen ble plassert i bilen, og jeg fikk plassen i forsetet, og så bar det i vei. Etter noen få meters kjøring fikk jeg mitt første glimt av Berlin-muren. Den så akkurat så skremmende ut som jeg hadde forestilt meg den, der den lå flombelyst tross dagslyset og med piggtråd og vakttårn.

Så bar det sørover. Motorveien var bygget på 1930-tallet, og den besto fremdeles av de samme betongplatene som den gang. Også i Vest-Tyskland hadde jeg vært ute for samme typen motorvei, anlagt for å tåle tunge panservogner i høy hastighet. Skjøtene mellom betongplatene var like merkbare i øst som i vest, og det sa kadunkadunk, omtrent som et tog på gammeldagse laskede skinner. Etter en stund stoppet vi på en veikro, drevet av Mitropa, det gamle tyske spise- og sovevongselskapet[4] fra mellomkrigstiden. Stedet virket mest som en gammel bedriftskantine, og betjeningen virket heller lite interessert i sine kunder, men maten var god.

Vi kjørte gjennom den gamle universitetsbyen Halle der biskopen for den saksiske kirkeporvinsen holdt til. Mye av bygningsmassen virket slitt. Det samme gjaldt gatenettet, men jeg må ærlig talt si at selv om det var langt fra det lys- og fargestrålende inntrykket som en vestlig by gir, var helhetsinntrykket likevel langt fra det ensfargede gråbrune som vestlig propaganda påstår at preger østtyske byer. Jeg noterer meg at ”sannheten ligger som regel et sted midt mellom”, et inntrykk som skulle følge meg resten av oppholdet i DDR. Drabantbyområdet Halle Neustadt kunne like gjerne vært i Groruddalen i Oslo, hadde det ikke vært for alle Wartburg’ene, Trabant’ene og IFA’ene[5] og fjernvarmerørene av russisk type som gikk på kryss og tvers.

Vi gjorde stopp i Eisleben, Martin Luthers fødeby, og jeg fikk se huset der Luther ble født i 1482, og huset der han døde i 1546, samt Andreaskirken der han holdt sin siste gudstjeneste[6]. Det var spennende å se denne byen der vår egen kirkes reformator og lærefader hadde sitt opphav.

På veien videre så vi Erfurt i det fjerne, og Klaus fortalte at byen er både administrasjonssenter for fylket[7] ved samme navn og prostesete. Han hadde forgjeves forsøkt å få istand et møte med prosten, men prost Falche var en mann med mange jern i ilden, og det var aldri godt å si hvor i verden han til enhver tid befant seg. Vi passerte også byen Sömmerda, administrasjonssentrum i kommunen der landsbyen Straußfurt befinner seg.

Vel fremme i Straußfurt dro vi rett til prestegården der fru Irma og døtrene Michaela (Irmas datter fra før ekteskapet) og Juliane (ekteparets felles datter) ventet. Irma var på mange måter dagens overraskelse, en usedvanlig vakker kvinne og langt yngre enn sin mann. Det tok noen minutter før jeg helt oppfattet hva hun het, da jeg ikke var helt fortrolig med den lokale dialekten. Det gikk straks lettere da jeg oppdaget at bokstavkombinasjonen ir uttales ør. Etter et hyggelig kveldsmåltid var klokken passert ½12 på kvelden, og det var sengetid. Prekenforberedelse var det ikke blitt tid til, men imorgen er det jo atter en dag.

Lørdag 02.09:

Etter frokost tok Klaus meg med til kirken. Kirken hadde opprinnelig ligget fritt og åpent, men det var etter hvert blitt bygget tett innpå den slik at den opprinnelige hovedinngangen var blitt blokkert, og man brukte en sideinngang. Det gamle våpenhuset i tårnfoten hadde derfor mistet sin egentlige funksjon, og i stedet hadde Klaus tatt initiativ til å få innredet et menighetslokale i tårnfoten. Det var blitt skikkelig fint. Selve kirken var også nyoppusset og var blitt riktig så nydelig[8]. På kirkegården viste Klaus meg en ”tysk engel”[9] fra begynnelsen av århundret. Engelens historie var noe uklar, men ved en anledning for noen år siden hadde en dame i menigheten ønsket å få overta den som gravmæle over sin avdøde mann. Klaus hadde satt seg imot og fått medhold oppover i hierarkiet. Resultatet var at damen resolutt hadde meldt seg ut av Kirken ”på grunn av sokneprest Burges”.

Klaus poengterte f.ø. sterkt at selv om bispedømmet er unert, er han luthersk prest, ordinert og ene og alene forpliktet på den lutherske bekjennelsen, og at han derfor aldri ville kunne tjenestegjøre i en reformert menighet. Han fortalte også at den politiske situasjonen i DDR er for tiden spent. Myndighetene fører en stram linje fordi de føler seg presset fra to sider, fra øst med liberalisering og demokratisering og fra vest. Forholdet mellom Kirke og stat er anstrengt. Alle påstander om noe annet er, iflg. de prester jeg var i kontakt med, i beste fall ønskedrømmer. Kirken mistenkes for å være en av inspiratorene bak den siste tids utvandringsbølge[10]. Det var forresten interessant å observere at det store flertall utvandrere ikke kom fra grensetraktene mot BRD, men fra områder som ikke er under innflytelse fra vesttysk fjernsyn!

Formiddagen ellers gikk med til å tilfredsstille det østtyske byråkratiet. At jeg hadde fått visum for innreise, var langt fra ensbetydende med at jeg hadde oppholdstillatelse. Det måtte ordnes hos det lokale folkepolitiet innen 24 timer etter innreise. Følgelig måtte vi avgårde til politistasjonen i Sömmerda. Og der ble vi sittende i godt og vel en time før vi slapp til hos rette vedkommende – som så langt jeg kunne se, hadde sittet ved sitt skrivebord og stort sett gjort ingen verdens ting mens vi satt og ventet. Det skulle bare være slik. Men oppholdstillatelsen for hele oppholdet ble stemplet inn i passet, og samtidig fikk jeg også utreisevisum[11].

Da vi var ferdige hos politiet, tok vi en spasertur på byen. Bl.a. var vi innom et par dagligvareforretninger. Så langt jeg kunne se, er det langt på vei feil å snakke om varemangel i DDR. Der var rikelig med varer i butikkene. Men utvalget av merker innenfor det enkelte vareslag var langt mer begrenset enn hos oss. Det var snakk om én type jordbærsyltetøy, én type saltpølse osv. Så langt inne i landet var der imidlertid lite av typiske kystprodukter som fisk i ulike varianter. Sardinboksene jeg hadde med, var derfor meget kjærkomne. Det samme gjaldt typiske importvarer som te og kaffe, for ikke å snakke om sjokolade. 7 år gamle Juliane hadde aldri tidligere smakt ekte sjokolade, kun innenlandske erstatningsprodukter. Jeg skulle etterhvert få se at også forretninger for forbruksvarer (klær, møbler, hvitevarer, foto, radio og TV etc.), bokhandler og endog leketøysforretninger var velfylte, og jeg kunne ikke se at prisene var avskrekkende heller. Det eneste påfallende jeg noterte meg, var at de aller fleste forretningene skiltet med ”An- und Verkauf”, dvs. at man også handlet med brukte ting.

På gata i Sömmerda pekte Klaus ut et par menn som han identifiserte som agenter for Stasi, det hemmelige politiet[12]. Etterhvert som jeg lærte hva jeg skulle se etter, viste det seg å være relativt lett å blinke ut ”gummiørene” både på gaten og på restauranter[13].

Så bar det tilbake til Straußfurt der Irma hadde gjort istand deilig middag. Etter middag besøkte vi menighetsrådslederen, fru Willebrands som drev en liten dagligvarehandel litt borti gata. Selv bodde hun og mannen på noen bakrom bak forretningen. Fru Willebrands hadde et maskingevær av et snakketøy. Mannen derimot sa ikke stort, annet enn når hans kone var ute et øyeblikk. Da livnet han til og hadde faktisk veldig mye å fortelle. Når frua var i rommet, var det imidlertid hun som førte ordet. Men vi hadde en hyggelig kveld.

Men prekenforberedelsen? Da kvelden kom, var jeg rimelig godt sliten. Den dialekten man snakker her i området er ganske annerledes enn det meste jeg tidligere har hørt av tysk, og inntil jeg blir mer fortrolig med den, er det krevende å henge med i svingene. Jeg fant etter hvert ut at den eneste måten jeg kunne komme i land på, var å notere meg noen stikkord fra det jeg kunne huske av de siste ukenes prekener hjemme.

Søndag 03.09:

Gudstjenesten begynte kl. 10. Vi var enige om at Klaus skulle forrette før prekenen, og at vi skulle konselebrere under nattverden[14]. Jeg skulle forrette FaderVår, innstiftelsesordene og velsignelsen på norsk. Liturgien var svært lik den norske, og prekenen hadde sin plass etter ca. 20 minutter. Jeg har vel knapt noen gang bedt så intenst før en preken, men så har jeg heller knapt noen gang vært så dårlig forberedt. Med utgangspunkt i dagens tekst holdt jeg en nesten 20 minutters preken om Guds Ord som sprenger alle menneskeskapte grenser[15], politiske, sosiale, økonomiske, språklige, nasjonale og historiske[16]. Etter gudstjenesten kom en eldre mann bort til meg og tok meg i hånden. Han hadde vært okkupasjonssoldat i Norge under krigen, og i over 45 år hadde han slitt med sin rolle den gangen. Gjennom prekenen min hadde han endelig følt at han kunne legge fra seg børen, for han opplevde at jeg hadde krysset den grensen han hadde levd med i sitt eget indre i alle disse årene, og det ville han takke med for. Det var en særdeles sterk opplevelse.

På kirkekaffen etterpå fikk jeg mange spørsmål om norske forhold. Særlig var mange interesserte i å få vite mer om norsk kirkeliv. Jeg overbragte hilsener jeg hadde med fra både prost og biskop hjemme. Deretter var det middag hos ekteparet Willebrands. Denne gangen var fruen mest opptatt av å prate med Irma, og Klaus og jeg ble sittende og prate med mannen. Inntrykket fra første besøk ble styrket. Dette var et menneske som hadde opplevd mye, og han fortalte hvordan forholdene hadde vært både i Det 3. rike og nå i DDR. Jeg begynte å forstå at de forholdene innbyggerne i DDR lever under, ikke er så helt ulike dem generasjonen før meg har beskrevet fra Norge i okkupasjonstiden.

Etter middag var det godt å få hvile ut litt, særlig fordi det var hyggelig å være uthvilt til kveldens besøk av en naboprest med frue, Horst og Elisabeth Zillmann fra Gangloffsömmern, en annen landsby i samme kommune. Horst var opprinnelig fra Romania, fra den tyske minoriteten der. Da han giftet seg med Elisabeth hadde de brukt hennes østtyske statsborgerskap for å få tillatelse til å flytte til DDR. Jeg hadde hørt mye om forholdene i Romania, men det gjorde et dypt inntrykk på meg da Horst fortalte at han både politisk og materielt hadde følt det som å komme i Paradis, da han flyttet til DDR!

I løpet av samtalen oppdaget jeg at Honnecker[17] kun ble omtalt som ”der alte Erich” – gamle Erik. Jeg klarte ikke dy meg for å fortelle hva Gammel-Erik betyr på de skandinaviske språkene, og dette var helt ukjent for mine tyske venner. De hadde imidlertid ingen problemer med å ta poenget, særlig ikke vesle Juliane, skulle det vise seg.

Mandag 04.09:

Skoleåret begynte idag, og det ble markert med en spesiell skolestart-gudstjeneste på morgenen. Jeg var forundret over at så mange barn deltok, men Klaus fortalte at dette var en av de tradisjonene som kommunistregimet aldri hadde klart å komme til livs, til tross for at de hadde forsøkt det de kunne. Der hadde riktignok vært tider da deltakelsen hadde vært langt mindre, men nå var oppslutningen klart økende. Jeg var til stede i alba og stola, men hadde ingen egentlige oppgaver i gudstjenesten utover å lese evangelieteksten på tysk.

Dagen videre ble en Luther-dag. Det var Erfurt som var målet, byen der Martin Luther var i kloster, og der han også ble ordinert. Men først skulle vi innom Sömmerda igjen, for å hilse på superintendent[18] Wiefel, den eneste kirkelige autoritet over lokalmenighetsnivå jeg fikk treffe, og det på initiativ fra Klaus, ikke fra superintendenten[19]. Superintendanturet holdt hus i en nydelig gammel fagverksbygning like ved byens hovedkirke. Her ble jeg vennlig mottatt og fikk en orientering om kirkens situasjon i DDR. Denne orienteringen var nok langt mer preget av det offisielle syn på saken, enn det mest jeg hadde hørt før. Før vi kjørte fra Sömmerda, ville jeg gjerne ha et bilde av det lokale SED-hovedkvarteret. Dette var på kanten av det tilrådelige, og vi kunne ikke gjøre det åpenlyst. Klaus kjørte to ganger forbi bygningen så jeg fikk stilt inn kameraet. På tredje forsøket måtte bildet tas, for da turde han ikke kjøre forbi flere ganger. Vi var også innom barnehagen der Irma jobber[20]. Dvs. at jeg ikke fikk komme inn i barnehagen. Jeg representerte jo ”klassefienden”, både som prest og som utlending[21]. Min blotte tilstedeværelse kunne forderve sosialismens håpefulle unge. Men jeg måtte gjerne stå utenfor og prate med barna gjennom vinduet og gjerne også gi dem av de godteriene jeg hadde med fra Norge. Men innenfor kom jeg ikke. Forstå det den som kan – eller hørte jeg begrepet politisk paranoia?

På veien videre passerte vi Stotternheim som ligger på veien mellom Eisleben og Erfurt, stedet der Luther hadde hatt sin helt spesielle kallsopplevelse[22].

Før vi kjørte inn i selve Erfurt, stoppet vi på Petershøyden like utenfor byen, forat jeg skulle få et voerblikk over den. Utsikten var praktfull, og midt i panoramaet tronet Mariahøyden med sine to kirker, Mariadomen og Severiuskirken. Jeg ville gjerne ta et bilde, men da var Klaus med én gang på vakt og passet på at jeg ikke rettet kameraet mot en ganske så uanseelig radiomast like ved siden av. Den tilhørte antakelig folkepolitiet som hadde et kaserneanlegg like bak der vi sto. Det skulle ikke mer til før vi risikerte arrestasjon og anklage om å være agenter for både CIA og hva det nå enn kunne være.

Erfurt sentrum er preget av voldsomt nedslitte gater. Særlig ille var de gatene der det gikk trikk. Dette skyldtes at trikkeskinnene var lagt med tanke på relativt lette 2-akslere og ikke tålte de tunge leddvognene som nå ble brukt. Vi kjente også hvordan hele gatelegemet vibrerte når en trikk kjørte forbi, og det var lett å snuble i de mange hullene. Bygningene, i hvert fall langs de sentrale gatene, virket derimot forholdsvis velholdte, i det minste utvendig.

I Erfurt oppsøkte vi først det gamle Augustinerklosteret der Luther var munk fra 1505 til 1511. Interiøret i klosterkirken er, med unntak av det nye sentralalteret, forsøkt restaurert slik det var på Luthers tid. Idag huser klosteret en "Predigerschule", et presteseminar som nærmest tilsvarer en flerårig, videregående bibelskole[23]. Det er også senter for teologiske og kirkelige konferanser, både nasjonale og internasjonale, og inneholder et stort teologisk bibliotek med både gammel og ny litteratur, bl.a. flere originalmanuskripter fra reformasjonstiden. Biblioteket holder til i den gamle sovesalen og i munkenes arbeidsceller[24].

Fra Augustinerklosteret gikk veien til Mariadomen[25] der Luther etter all sannsynlighet ble ordinert. Sammen med Severiuskirken, den romersk-katolske soknekirken i Erfurt sentrum, kneiser Mariadomen høyt over bybebyggelsen på Marienberg. Her fikk vesle Juliane øye på en djevlefigur på et maaleri høyt oppe på en vegg, og høyt og tydelig utbryter hun: ”Se, pappa! Der er det en Honnecker til!”[26] Det var heldigvis ingen andre enn oss som hadde anelse om hva hun siktet til. Det kunne ellers ha blitt veldig vanskelig å bortforklare.

           Selv om begge kirkene på Marienberg er romersk-katolske, tilhører trappen mellom dem ned til torget det protestantiske bispedømme Sachsen Kirkeprovins. Her har man gudstjeneste ved de årlige kirkedagene samt andre store arrangement, og det hender at man i den økumeniske fordragelighets navn låner ut trappen til katolikkene! Også Bonifatius-kapellet i Krypten under domkirken, der kirkens grunnlegger, den hellige Bonifatius, Tysklands apostel, er gravlagt, tilhører protestantene, og Klaus gjorde et stort poeng ut av at i Erfurt bygger katolikkene på evangelisk[27] grunn!

I Erfurt var vi også IGA[28]. Utvalget av landbruksprodukter var imponerende, men Klaus og Irma kunne fortelle at de aller færreste av de utstilte varene var å få i DDR. Dette var et utstillingsvindu for utenverdenen, og de aller meste av produktene gikk kun til eksport. Kvaliteten på standsene varierte voldsom, fra DDR’s egen med et vell av tilsynelatende høykvalitetsprodukter til Romanias og Nord-Koreas der produktene var både få og lite fristende. I tilknytning til IGA er der også en stor rosepark med roser i alle former og fasonger og fra nesten alle verdens kanter. Det var små dvergroser, slike som vi kjøper som potteroser hjemme, og det var regelrette rosetrær på 2-3 meters høyde – og hele spekteret mellom, alle med et vell av velduftende blomster. Alene roseutstillingen var verd besøket.

I forbindelse med kommunistregimets 40-årsjubileum[29] var IGA-området , som så mange andre steder i landet, preget av store propagandaplakater der kommunistregimets berømtheter, som DDR's første - og eneste - president Wilhelm Pieck og Erich Honnecker, ble sterkt fremhevet.

På kvelden bar det tilbake til Sömmerda. Vi var invitert på skolestartfest[30] hos noen venner av Klaus og Irma. Det ble en spennende kveld der jeg fikk et godt inntrykk av hva mange politisk bevisste DDR-borgere tenkte om landets fremtid. De mange som nå prøvde å flykte over til vest, enten over mindre bevoktede grenser[31] eller via den vesttyske ambassaden i Tsjekkoslovakia, var ett av samtaleemnene. Ingen så for seg noen form for glasnost og perestrojka[32] før tidligst midt på 1990-tallet, og de mente at når forandringene kommer, ville det være helt avgjørende at tingene ikke kom til å skje for fort. Jeg var for øvrig overrasket over folks frittalenhet. Umiddelbart opplevde jeg detsom at de tok sjanser med en ukjent. Men som de selv sier: Hva annet kan regimet gjøre, enn å erstatte en relativ frihetsberøvelse med en skjerpet sådan? Det ble sagt: Regimet har makten, men ikke kraften.

Tirsdag 05.09:

Normalt har ikke en ”klassefiende” adgang til en ”sosialistisk bedrift”. Likevel hadde bestyreren for det lokale landbrukskooperativet sagt ja til å ta imot meg til et intervju. Manfred Töpfer, som han het, var ingen hvem som helst. Han var medlem av kommunistpartiets høyeste valgte organ, partikongressen. Det var med stor spenning jeg gikk til møtet med en mann som til de grader representerte makten i landet. Han hadde satt av en halvtime og tok imot meg høflig og korrekt, og etter hvert fant vi at vi kom godt overens, og han la til side den oppsatte timeplanen og vi ble sittende og prate i neste to hele timer. Spennende!

Klaus er født i en by som heter Bad Langensalza, ikke så langt fra Straußfurt, og han vil gjerne vise meg barndomsbyen sin, en typisk sjarmerende, tysk småby. På veien fortalte Klaus en del fra sin oppvekst og sin vei til prestetjenesten. Det hadde slett ikke alltid vært helt enkelt, og myndighetene hadde gjort store anstrengelser for å få ham til å endre yrkesvalg. Da han dertil nektet militærtjeneste, var begeret fullt, og han ble arrestert, satt fengslet i 1½ år.

På tilbaketuren la vi veien om Mülhausen der Thomas Müntzer[33] var prest i Mariakirken. I 1989 var det 500 år siden Müntzers fødsel, og myndighetene i gjorde mye ut av jubileet som falt sammen med DDR's 40-årsjubileum. Man hevdet at den revolusjonære tradisjon fra Müntzer var ivaretatt i kommunistpartiet, og slike tradisjoner tok man godt vare på i Ulbrichts og Honneckers rike. Mannens tro var derimot av mindre interesse. Mariakirken er idag museum og konsertlokale, selv om den har beholdt sin liturgiske innredning. Mange gamle kirker har lidd denne skjebne i DDR, men Klaus påpekte at de var frivillig avgitt fra Kirkens side. Kirken har ikke ressurser til å holde disse kostbare byggene[34]. Det er et spørsmål om det noen gang var reelt behov for alle de store, gamle kirkene. Der var neppe noensinne nok mennesker til å fylle dem alle. Men de var uttrykk for en brennende gudskjærlighet. For datidens mennesker var det viktig å markere hva Kristus og vår himmelske Far betød for dem. Idag går vi motsatt vei: Vi bygger bare det vi har behov for, forbruksbygninger mer enn lovsangsbygninger. Spørsmålet Klaus reiste, er om det å avgi kirkebygg er uttrykk for en kjøligere holdning til troen fra Kirkens egen side!

Mülhausen er ikke bare Müntzers by, men også Johan Sebastian Bachs. Bach var organist i Blasiuskirken et års tid i 1707-08. Denne er fremdeles menighetskirke.

Den gode Klaus er en dyktig manipulator[35]! Han hadde satt seg i hodet at borgermesteren skulle være til stede ved innvielsen av den nye menighetssalen. Dette er normalt fullstendig utenkelig i DDR, men når innvielsen av menighetssalen kombineres med en mottakelse for en utenlandsk gjest som ikke bare er prest, men også tjnnestereisende kongelig embetsmann....... ”Hva tror De, Herr borgermester, Berlin vil si hvis han skriver i sin rapport at De fornærmet ham ved å utebli fra mottakelsen?” Og borgermesteren stilte, sammen med to drabanter fra den lokale partiledelsen, selv om det helt til det siste var helt åpent hvorvidt han kom til å vise seg. Han ble nok litt stram i masken da det gikk opp for ham at det ikke bare var mottakelse for den utenlandske gjesten, men også innvielse av menighetssalen, men han tok det pent og inviterte meg endog tilbake til landsbyens 750-årsjubileum om et par år[36]. Som alltid ble det stilt spørsmål om Norge og norske forhold, og et av de spørsmålene som kom opp, var om der fantes adel i Norge. Det var ikke uten en viss stolthet jeg kunne fortelle at adelen var blitt avskaffet i Norge allerede i 1821, hele 97 år før ”die große sozialistische Oktoberrevolution”[37]. Enkelte av de tilstedeværende lurte på hvordan vi fikk avskaffelsen av adelen til å harmonere med at vi fortsatt hadde et monarki. Jeg innrømmet at jeg også fant det underlig, men påpekte at folket faktisk hadde valgt monarkiet i en folkeavstemning i 1905, og at norsk lovgivning hindret at monarkiet skulle utvikle seg til en egen adelig klasse. Om de kjøpte forklaringen, er jeg ikke helt sikker på[38].

Onsdag 06.09:

Idag holdt jeg på å gjøre det helt store! Da vi var på Manfred Töpfers kontor igår, glemte jeg å ta bilde av bygningen. Dette ville jeg gjerne gjøre mens jeg ventet på Klaus. Jeg var påpasselig emd ikke å rette kameraet mot de to lagerbygningene som såvidt var synlige bak trærne. Disse var lagerlokaler for det lokale sivilforsvaret og definert som strategiske objekter, og jeg hadde lovet Klaus å ikke gjøre noe forsøk på å fotografere dem. Plutselig kommer Manfreds datter, som jobbet som sekretær på kontoret, løpende og roper at Manfred ba meg ikke fotografere akkurat nå, og like ette rkommer Klaus kjørende i vill fart og ber meg hoppe inn. Vi må vekk øyeblikkelig! Det viste seg at Manfred virkelig hadde kommet i heisen for å ha tatt imot en ”klassefiende” på kontoret i en ”sosialistisk bedrift”, og det var på det allerstrengeste forbudt, partikongressmedlem eller ikke. Så da jeg sto ute og ventet på Klaus ble han forhørt om hendelsen av Stasi inne på sitt eget kontor. Til all lykke hadde Stasi-offiserene stått med ryggen mot vinduet, og Manfred hadde klart å dra ned persiennen og fått gitt datteren beskjed om å få meg vekk, uten at de hadde sett meg[39].

Weimar er Goethes[40], Schillers og Lizts by. Her finner vi Goethes bybolig, en gave fra hans venn hertugen, ganske romslig og med god plass til et par elskerinner her og der. I den travleste forretningsgaten finner vi Schillers bolig, og like bak Schillerhuset, ligger huset til komponisten Franz Lizt. Vi gikk og tittet i en del butikker, og i en leketøysbutikk fant jeg gaven jeg skulle ha med hjem til Eivor: En liten barnestol i mykt materiale og med deilig teddytrekk. Middag skulle vi spise på byhotellet[41]. Det var imidlertid såvidt vi rakk det før restauranten stengte for dagen. Lukketider ble strengt håndhevet!

Utenfor Weimar ligger konsentrasjonsleiren Buchenwald. Besøket her gjorde et dypt inntrykk på meg. Det er som om ondskapen fremdeles sitter i bygningene, særlig i krematoriet. Til tross for at det var en deilig, varm sensommerdag, utstrålte stedet en kulde som var fysisk merkbar. Vi besøkte bl.a. cellen der teologen og presten Dietrich Bonhoeffer satt inntil han ble henrettet i mars 1945[42]. Klaus fortalte at det 3. rikes nederlag ikke hadde medført nedleggelse av leiren, men at den hadde vært i full drift frem til 1950. Dette var nytt for meg[43].

        I Buchenwald traff jeg på et russisk militærorkester. Jeg fikk kontakt med dem og klarte på mitt haltende russisk å spørre om tillatelse til å ta et bilde. Lederen deres, en major, ble svært interessert da han hørte jeg var norsk. Han hadde selv vært med på frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944. Orkesterets ledsager fra Stasi[44] mislikte kontakten mellom den russiske majoren og ”klassefienden” og prøvde å gå imellom, bl.a. ved å forlange at all kommunikasjon skulle gå gjennom henne. Russeren ble til slutt så irritert at han ba henne forsvinne utenfor hørevidde, ellers skulle han ta en prat med folk ”som vet hva de skal gjøre med den lekesikkerhetstjenesten” hun tilhørte. Det er ikke mye tvil om hvem som besitter den virkelige makten i DDR!

        Russerne var ikke i Buchenwald som turister. De skulle spille ved en edsavleggelsesseremoni for et nytt årskull medlemmer i ”Gesellschaft für Sport und Technik”[45]. Edsavleggelsen foregikk med fullt militært seremoniell der de uniformerte rekruttene marsjerte inn til klingende spill og vaiende faner med våpen som en hvilken helst militæravdeling. Klaus var synlig opprørt over det som skulle foregå, og jeg kan ikke si annet enn at det hele opplevdes om en grotesk hån av de mange som hadde mistet livet i Buchenwald, bl.a. nettopp pga. DDR-diktaturet.

På kvelden var vi invitert til familien Zillmann. Kirken i Gangloffsömmern var under restaurering etter mange års forfall. Restaureringsarbeidene var såvidt påbegynt, men Horst mente at de ville være fullført i løpet av 2-3 år. I mellomtiden holdt man gudstjenestene i underetasjen i presteboligen.

Den kvelden smalt bomben: Den ungarske grensen ble åpnet. Det gjorde et voldsomt inntrykk å se de vesttyske nyhetene vise bilder av ungarske soldater fjerne piggtråd og maskingeværer, for ikke snakke om menneskemengden, deriblant et stort antall østtyskere som stormet over grensen til friheten!

Torsdag 07.09:

Tiden er kommet for avskjed med Straußfurt og familien Burges. Sammen med Irma kjører Klaus meg til neste stopp, Waldau i Thüringer Wald. Fra slettelandet rundt Straußfurt gikk veien oppover i mer kupert terreng i Thüringer Wald. På begge sider av veien står skogen tett, både løvskog og barskog, men det var skremmende å se hvor langt skogdøden er kommet. Det var knapt ett friskt tre å se. Og alt skyldes den enorme forurensingen fra DDR’s nedkjørte industri. Vi kjørte bl.a. gjennom en liten by med en stor kjemisk bedrift. Alt var dekket med et gråhvitt støv. Det luktet syre i luften, og Klaus fortalte at hele byen var så forurenset at man ikke kunne ha vinduer åpne, for det høye kjemikalienivået i luften ga folk pusteproblemer, og barna kunne ikke leke utendørs pga. forurensningen fra kjemikaliefabrikken. At så og si all oppvarming (pga. høy elektrisitetspris) og all elektrisitetsproduksjon skjer ved forbrenning av brunkull, bidrar også til å forverre problemet. Kullrøyken ligger over landskapet, og på godværsdager er luften disig. Dette er en hovedårsak til at bygninger ofte er så svarte og skitne utvendig. Det er ikke det minste rart at også skogen er skadelidende.

Fremme i Waldau fant vi kirken, og like ved siden av lå også prestegården. Mottakelsen hos Olaf og Christine Beer var meget hjertelig. Klaus og Irma hadde lang vei tilbake, så de valgte å returnere med en gang. Selv skulle jeg delta torsdagens møte i menighetssalen i prestegården og overbringe en hilsen fra menigheten hjemme i Larvik. Et tyvetalls mennesker, mest kvinner, var samlet. Møtet fulgte omtrent samme mønster som et bedehusmøte ville gjort hjemme. Det ble sunget flere salmer, og både prest og menighet var veldig fornøyde med at de hadde valgt salmer som også gjesten fra Norge kjente. Sannheten var at jeg aldri i mitt liv hadde hørt en eneste av melodiene før. Det hjelper godt, svært godt, å kunne lese noter! Jeg var bedt om å fortelle om Norge og norsk kristenliv. Spørsmålene her var mye mer konsentrert om de kirkelige og åndelige forholdene enn på møtet i Straußfurt. Etter møtet var det kveldsmat i selve presteboligen, og jeg fikk hilse på begge sønnene i familien. Da Olaf hørte jeg var jernbaneinteressert, kom han med en bok jeg har kost meg mye med i ettertid: ”Eisenbahnatlas der DDR”[46].

Fredag 08.09:

Første post på programmet var et husbesøk hos en mann som akkurat denne dagen feiret sin 80-årsdag. Da vi kom, sto TV’en på, og kombinasjonen av thüringerdialekt i samtalen og høytysk fra TV’en ble for komplisert for meg. Men da vi fikk slått av TV’en, hadde jeg ingen problemer med å følge med i samtalen. Deretter skulle Olaf forrette en begravelse i Hildburghausen, den nærmeste byen. Egentlig ligger byen i et annet bispedømme, Thüringen lutherske bispedømme[47]. Grunnen til at Olaf skulle forrette begravelse her, var at det skulle være kremasjon, og Hildburghausen har det nærmeste krematoriet. Like i forveien hadde det vært det vi hjemme ville kalt en borgerlig begravelse, og kapellet var prydet med flagg og partifaner. Disse ble bokstavelig talt lempet ut av krematoriearbeiderne, og jeg så de hadde den største fryd av å hive dem i en eneste stor haug. Korset som deretter ble båret inn, ble derimot behandlet med respekt og varsomhet. Interessant var det å se at kapellets gamle glassmalerier var i behold. Ikke var de tildekt med gardiner heller, og midt i front lyste solen inn gjennom et nydelig korsprydet vindu. Sammen med Christine tok jeg plass på orgelgalleriet for å være mest mulig diskret i min tilstedeværelse. Gravferdsliturgien var forholdsvis lik vår egen, men den ble avsluttet uten jordpåkastelse, og Olaf forklarte etterpå at man aldri hadde jordpåkastelse innendørs. Den ble foretatt når urnen ble satt i jorden etterpå[48].

Etter gravferden gikk turen til Eisenach og Wartburg[49]. På veien passerte vi bl.a. Waldorf[50], Schmalkalden[51], Gotha[52] og Jena[53]. Det var en fascinerende opplevelse å gå rundt i borgen der Martin Luther i sin tid ble holdt i skjul da keiseren hadde lyst ham fredløs[54]. Enda mer fascinerende var det å få se den store samlingen malerier av Lucas Cranach[55]. Men aller mest fascinerende var rommet Luther hadde brukt som kontor da han oversatte NT til tysk[56]. Blekklatten på veggen er fremdeles synlig[57].

Så skulle vi spise middag. Like utenfor selve borgen lå det en stor og fin restaurant, men den gang ei! Restauranten var stengt. Utenfor inngangen sto 6-7 blankpolerte, svarte Volvo 740[58] og tilsvarende mange like blankpolerte, grønne Wartburg’er. Og ved inngangen sto steinansiktene, store kraftige Stasi-folk, med armene i kors og blikk som uten opphør gransket hver eneste bevegelse på plassen foran borgporten. Folk gikk så langt opp mot fjellet på andre siden som mulig. Det var da det tydligvis stakk en liten rakker i Olaf, for han strnte rett bort til den som syntes å være lederen for Stasi-folkene, og fortalte ham at den karen der borte er en tjenestereisende kongelig embetsmann fra Norge. Undres på hva Berlin vil si hvis han skriver i sin rapport at man fornærmet ham ved å nekte å oppfylle hans ønske om å spise middag på Wartburg! Snakk om å trykke på knappen! Det gikk ikke stort mer enn et minutt, så smalt restaurantdøren opp, og en bukkende, livrékledd hovmester spurte på sitt aller høfligste om ”der geehrter königlicher Beamter” med følge ville være så vennlig å akseptere en invitasjon om å spise middag på Warturg som Kulturamt[59] der SEDs gjester. Vi ble plassert til bord sammen med de høye herrer fra Berlin, og disse spurte vennlig og høflig om norsk kultur og andre interessante ting. Men der var ett spørsmål ingen av dem våget å stille: Hva slags type embetsmann var jeg egentlig? Hva drev jeg med? Et slikt spørsmål stiller man ganske enkelt ikke i et diktatur[60]. Jeg kunne bli fornærmet og ta det som et hint om at de trakk min autoritet i tvil. Skulle jeg så skrive det i rapporten min,. og skulle jeg dertil befinne meg høyt nok oppe i det norske embetsverket, hørte selv disse toppfolkene håndjernene rasle og ståldørene smelle igjen bak seg ved tanken på hva reaksjonen kunne bli i Berlin. Men maten smakte aldeles nydelig: helstekt kanin med et vell av grønnsaker, bl.a. flere typer som ikke bare var ukjente for Olaf og Christine, men som jeg selv heller aldri hadde vært borti før. Og da vi kom ut i bilen igjen, kunne vi endelig slippe latteren løs. De alvorlige herrene fra Kulturamt hadde dødd på flekken, hvis det hadde gått opp for dem at de hadde spandert middag på to prester og en prestekone!

Før vi kjørte tilbake til Waldau, tok vi en sightseeing-runde inne i selve Eisenach og så bl.a. huset der Luther hadde bodd i skoletiden[61] Huset er idag prestebolig for domprosten i Eisenach og  arkiv for den østtyske presteforeningen. Det inneholder det også et museum som viste hvilken stilling prestene har hatt i det tyske samfunn gjennom tidene, bl.a. hvordan de fleste ledende kulturpersonligheter i tysk historie enten har vært prester eller barn av prester. En del av utstillingen viser hvilke lidelser som rammet kirken under naziregimet. Min vert, da jeg besøkte stedet mens diktaturet fremdeles besto, ba meg huske at Kirkens lidelser i det som i ble hetende DDR, ikke sluttet i 1945!

Vi var også innom Johan Sebastian Bachs hjem. Bach bodde og virket størstedelen av livet sitt i nettopp Erfurt. Her var han født, og her slo han seg ned med sin familie i voksen alder. Domkirken i Erfurt var i mange år hans arbeidsplass. I Bach-huset var det et stort musikkmuseum der vi foruten gjenstander knyttet til Bachs eget liv fikk se et stort antall interessante musikkinstrumenter, deriblant et glassorgel som skal ha tilhørt Wolfgang Amadeus Mozart.

Og endelig tok vi oss også tid til en fotosafari på jernbanestasjonen. Jeg var litt på vakt. Riktignok hadde jeg hørt at fotoforbudet på og langs jernbanen nylig skulle være opphevet, men jeg var ikke helt sikker. Jeg opplevde imidlertid en veldig imøtekommenhet fra jernbanens folk. Bl.a. stoppet føreren av et passerende løslok ved perrongen så jeg skulle få tatt et skikkelig bilde av loket hans. Det ble i det hele tatt en god del bilder. Vi så også et tog som skulle vestover, inn i grensesonen mot Vest-tyskland, og sikkerhetstiltakene rundt dette toget var påfallende. Her skulle ingen kunne snike seg med uten å ha de nødvendige papirene i orden.

Lørdag 09.09:

Idag tok Olaf meg med til en spesiell jernbane et stykke lenger øst i Thüringer Wald, Oberweißbacher Bergbahn. Denne begynner som en bredsporet[62] kabelbane[63] ved holdeplassen Oberweißbach på den normalsporede linjen gjennom Schwartzatal. Der er bare en egentlig vogn på kabelbanen. Motvekten består av en tribune[64] der man ved behov setter på en gammel styrevogn fra et motorvognsett for å ta unna trafikktoppene. Fra kabelbanens øvre stasjon går en normalsporet elektrisk[65] bane videre. Ved hjelp av medlemskortet mitt fra Norsk Jernbaneklubb[66] fikk jeg lov til å sitte fremme hos føreren. Jeg la merke til en høy, tynn ungdom som løp[67] parallelt med toget mellom to stasjoner og fotograferte. Han hadde på sin side lagt merke til denne utlendingen som hadde klart å komme frem på førerplass. På kabelbanen ned igjen ble vi stående ved siden av hverandre og kom i prat. Da Olaf hørte at Thomas Justus[68], som han het skulle til en landsby ikke så langt fra Waldau, tilbød han ham skyss siden det var lørdag og dårlig med offentlig kommunikasjon. Det var utrolig spennende å se disse to østtyskerne som overhodet ikke kjente hverandre fra før, prøve å finne ut hvor de hadde hverandre uten å si noe som kunne gi problemer i tilfelle de hadde havnet i ”feil” selskap. Til slutt fant Thomas ut at to prester, derav en utlending fra vest, neppe kunne være agenter for Stasi, og begynte å snakke mer fritt. Det viste seg at han satt til opp over ørene i opposisjonell virksomhet i studentmiljøet ved den polytekniske høyskolen i Dresden der han studerte jernbaneteknologi.

På tilbaketuren kjørte vi via Saalfeld. I nærheten av byen ligger en større russisk militærforlegning, og det russiske nærværet var påtakelig. Vi stoppet på en iskafé, og jeg må bare si at om østtyskerne mangler en del på luksussiden, så kan de lage iskrem! Jeg kan ikke huske å ha smakt bedre is. Da vi hadde satt oss, bøyde Olaf seg mot meg og spurte om jeg hadde sett ”dem”[69]. Jeg hadde ingen problemer med å plukke ut to som satt ved vinduet, og to lenger bak i lokalet. Der var dessuten en som satt alene ved et bord, men jeg var ikke helt sikker på ham. Olaf mente det var en russisk sikkerhetsmann som var der for å holde øye med at ikke de russiske soldatene hadde uønsket kontakt med lokalbefolkningen.

Før vi kjørte videre, tok vi oss tid til en titt på Saalfelds store, praktfulle gotiske Johanneskirke med sine fint skulpturerte portaler[70]. På hjørnet ut mot torget sto det en utvendig prekestol der dominikanermunken Tetzel[71] på Luthers tid hadde drevet reklame for sin avlatshandel[72]. Det var underlig å se dette vitnesbyrdet om et fenomen en har hørt så mye om. Historien kommer unektelig mye nærmere når en er på et sted der hendelsene faktisk har funnet sted, og jeg hadde nesten følelsen av å se og høre avlatshandleren stå der og rope ut sitt budskap som skulle friste lokalbefolkningen til å bruke sine penger på å finansiere det store pavelige byggeprosjektet[73], Peterskirken i Roma.

Etter at vi hadde satt av Thomas, gikk veien over høydedraget Kickelhahn, og vi tok en kjapp avstikker til jaktslottet Gabelbach[74], som hertug Carl August av Sachsen-Weimar og Goethe brukte som base for sine pøbelstreker[75].

Siste stopp var Paulinzella med sin store klosterruin[76]. Etter mange års forfall er der nå utført arbeider for å sikre de gjenstående murene. For sikkerhets skyld har man tatt vare på de originale søyleornamentene. Man er ikke istand til å lage kopier av tilnærmet samme holdbarhet som de gamle mesteres originaler.

Søndag 10.09:

Familiegudstjenesten i Waldau Kirke i forbindelse med starten på det nye skoleåret var en hyggelig opplevelse med mange barn som deltok på ulike vis. Jeg hadde lagt opp prekenen etter samme mønster som jeg vanligvis bruker, med spørsmål som barna skulle besvare, og kommunikasjonen med barna gikk veldig fint. I den påfølgende høymessen delte Olaf og jeg liturgien på samme måte som Klaus og jeg hadde gjort i Waldau forrige søndag. Begge prekenene til denne søndagen var forberedt på forhånd, før jeg reiste fra Norge.

Etter middag var det tid for oppbrudd. Flyet skulle gå fra Berlin kl. 9 neste morgen, og vi skulle kjøre nordover med overnatting hos Christines familie i Halle. Samtidig skulle vi ha med Michael som skulle tilbake til det kirkelige gymnaset[77] i Naumburg. Vi stablet oss inn i Olafs Wartburg, og så bar det i vei. Jeg fikk lov til å sitte foran og kunne nyte utsikten.

Da vi nærmet oss Naumburg fikk jeg et skoleeksempel på diktaturets psykologi: storkontroll – ikke noen ordinær trafikkontroll slik vi tenker det her hjemme, men et tiltak for å kontrollere folks bevegelser og opprettholde frykten for regimets maktorganer. Det første vi merket, var at trafikken begynte å gå langsommere, og så lå de der, politifolkene, tett i tett i veigrøften med stålhjelmer og maskinpistoler. Her skulle ingen vrenge om og forsvinne, nei. Olafs øyne som ellers alltid strålte av glede, lyste nå av angst. Jeg måtte være snill og legge vekk kameraet og diktafonen, bare ha passet klart, for dette kunne være farlig. Både hans og Christines angst var til å ta og føle på. Fremme ved kontrollposten ble sjåføren i bilen foran oss pirket ut med et maskinpistolløp, og bagasjen hans ble kort og brutalt tømt ut på veien. Jeg tenkte med gru på kofferten min som det hadde tatt med nærmere to timer å få pakket såpass at jeg kunne få igjen lokket, for ikke å snakke om esken med kostbart Jena-glass og tenkte at her får vi la det stå til. Passet lå åpent på forsiden der kun passnummer og landsnavn sto. Poltioffiseren kommer bort til oss, stikker både hode og maskinpistolløp inn vinduet på førersiden og brøler: ”Papieren!” Jeg skyver passet opp i fjeset hans så han må trekke hodet litt tilbake og brøler i samme tone: ”Dienstreisender königlicher Beamter!” Olaf og Christine holdt pusten. Reaksjonen var momentan. Både hode og maskinpistol forsvant. Det smalt i hæljern, og aldri har jeg sett noen gjøre strammere honnør enn denne politioffiseren. Om han vennligst kunne få lov til å se papirene våre. Jeg svarte at han allerede hadde sett papirene mine, og lukket passet. Javel, det var iorden. Ville den ærede kongelige embetsmannen være snill og gå bak for å identifisere sin bagasje? Jeg så gjorde: Den, den, den og den er min. Den og den[78] går på mitt ansvar. Javel, det er i skjønneste orden, og offiseren ønsket oss god reise videre. Når vi kom til neste storkontroll, skulle vi bare legge oss ut til venstre og kjøre forbi hele køen. Politifolkene ved kontrollen ville være orientert, slik at vi ville slippe gjennom uten å bli stoppet. Og så fortalte han at vi kunne forvente neste storkontroll 13 km sør for Halle. Jeg nesten hørte haken til Olaf klasket i gulvet. Staatsgeheimniß! Poenget med kontrollene var jo nettopp at de skulle komme som lyn fra klar himmel. Ingen skulle føle seg trygge noe sted, og så sto mannen der og fortalte hvor neste kontroll kom til å være! Dessverre var kontrollen over før vi kom så langt, så vi fikk dessverre ikke oppleve VIP-behandlingen.

Inne i Naumburg bestemte vi oss for en rundtur på byen, og intet transportmiddel var bedre egnet enn Naumburgs eneste trikkelinje, som gikk i ring rundt den gamle bykjernen slik at ingen steder i sentrum lå mer enn 10 minutters gangen fra nærmeste trikkeholdeplass. Vi parkerte på plassen foran jernbanestasjonen og gikk på. Trikkene var gamle 2-akslere[79] produsert i Gotha i DDR. Jeg kom i prat med trikkeføreren som gjorde sitt aller beste for å besvare alle spørsmålene mine. Plutselig stoppet hun midt mellom to holdeplasser, spratt ut og praiet en mann på moped. Glad og fornøyd kom hun inn igjen og fortalte at nå måtte jeg bli med ned igjen til jernbanen, så skulle hennes kollega på mopeden komme dit og fortelle meg alt som var verd å vite om sporveien i Naumburg – og resten av DDR også for den saks skyld.

Mandag 11.09:

Turen fra Halle til Berlin forløp helt uten dramatikk, og vi kom til flyplassen i god tid før avgang. Jeg hadde lyst til å fotografere et S-banetog før jeg sjekket inn, og gikk bort til stasjonen like bortenfor. Men da jeg tok oppstilling på perrongen, ble jeg anropt at trafikklederen, en dame som var som klippet ut av en karikatur av en østeuropeisk kvinnelig partipamp. Hadde jeg fototillatelse? Hva-for-noe? Hvis ikke jeg det hadde, måtte jeg bare komme meg derfra. Samtidig så jeg to betjenter fra det fryktede transportpolitiet komme mot meg. Dette var ikke verd bråk med politiet, og jeg trakk meg unna. Jeg så imidlertid at de lett kunne avskjære meg, og for sikkerhets skyld holdt jeg passet klart. De var imidlertid ikke interessert i passet. De ville bare fortelle meg at hvis jeg gikk utenfor stasjonsbygningen, kunne jeg ta oppstilling ved en planovergang like bortenfor og fotografere alt jeg ønsket. Der kunne ikke ”hu derre” se meg.

Etter et par bilder var det på tide å komme seg tilbake til flyplassen og begynne innsjekkingsrunden. Aller først måtte jeg si farvel til Olaf og Christine. Det var vemodig. Aldri har jeg følt en grense så skillende og så definitiv som da stålporten i passkontrollen smalt igjen bak meg, og jeg så de to som jeg var blitt oppriktig glad i, stå igjen på den andre siden. Passkontrollen gikk greit, men i sikkerhetskontrollen ble jeg stoppet. Jeg hadde en sveitsisk lommekniv på meg, og det kunne jeg ikke. Sicherheitsrisiko, må vite![80]. Kniven ble puttet i en konvolutt med typisk, østeuropeisk utseende, og jeg fikk kvittering. På Kastrup skulle jeg få kniven utlevert igjen. Dette var imidlertid den eneste formen for kontroll jeg ble gjenstand for. Heller ikke nå ville tollen ha noe med den kongelige embetsmannen å gjøre. Jeg kunne hatt med meg ut nesten hva som helst!

Som på fremreisen, var det god plass på flyet. Jeg kunne uten videre spre meg ut over fire hele seter, og det kom vel med, så mye håndbagasje som jeg hadde dradd med meg. På setene like foran satt en skandinavisk kommunistdelegasjon som hadde vært i DDR for å hylle regimets fredsvilje i forbindelse med 50-årsmarkeringen av 2. verdenskrigs begynnelse. Jeg tilkjennega ikke at jeg var norsk, og jeg visste at tysken min var god nok til at enhver ikke-tysker ville la seg lure. Det var meget interessant å sitte der og tyvlytte til samtalen. Det DDR de beskrev, var et ganske annet strålende paradis enn det jeg hadde opplevd[81], men så hadde de antakelig kun opplevd de glansbildesidene ved DDR som regimet gjerne viste frem for sine venner.

Da vi kom til Kastrup, gikk jeg til flyvertinnen, viste frem kvitteringen og ba om å få utlevert angjeldende gjenstand. I en hylle bak henne så jeg en konvolutt helt lik den kniven min var blitt lagt i. Men nei, noe slikt hadde de ikke med seg! Overbevist om at det var min konvolutt som lå i hyllen, ba jeg om å få snakke med hennes overordnende. Interflugs stasjonssjef på Kastrup ble tilkalt, og jeg fikk klar beskjed om at hvis flyvertinnen sa hun ikke hadde gjenstanden med, så hadde hun det ikke. Jeg fikk henvende meg til Berlin. Jeg sprakk! Og fortalte henne i klartekst at jeg ikke fant meg i denslags behandling. I henhold til det jeg hadde opplevd av østtyskernes frykt for enhver som hadde myndighet til å kommandere ”Hopp!”, tok jeg en grov bløff og fortalte dama at jeg var tjenestereisende kongelig embetsmann, og at hvis hun ikke sørget for å bringe til veie den gjenstanden det var snakk om, før flyet mitt gikk videre til Sandefjord 4 timer senere, skulle jeg personlig sørge for at hun kunne glemme en hver tanke på videre utenlandsstasjonering – med tap av alle de privilegier som en slik stasjonering førte med seg. Hadde høyhælte damesko kunne smelle med hælene, ville smellet gitt ekko blant bygningene på flyplassen. Dama sto i stram giv-akt og lovte på tro og ære at konvolutten skulle bli fremskaffet og bragt til flyet til Sandefjord. Dermed fikk jeg bekreftet min mistanke om at flyvertinnen hadde prøvd å underlslå kniven[82]. Der var nemlig ikke andre forbindelser mellom Øst-Berlin og København den dagen.

I transitthallen fikk jeg ordnet innsjekking til Sandefjords-flyet, og så tok jeg meg en liten tur inn til København mens jeg ventet på avgang. Det ble ikke lange tiden i København, men jeg fikk tittet litt i butikker og fotografert neon tog før jeg måtte dra tilbake til Kastrup for å rekke flyet.

Da jeg kom ombord i Wiederøe-flyet til Torp, kom flyvertinnen med konvolutten, og lurte alvorlig på hva den inneholdt. Interflug-dama, som var kjent for å være både arrogant og ubehagelig[83], hadde vært krypende og underdanig nesten til det selvutslettende da hun kom med den usle, grå konvolutten og måtte ha all verdens forsikringer om at virkelig ville bli levert til ”den geehrten königlichen Beamter”, for ellers kunne det resultere i diplomatiske forviklinger mellom Norge og DDR. Wiedrøe-flyvertinna holdt på å le seg i hjel da hun så konvoluttens innhold og hørte historien som var knyttet til den. Men historien sier sitt om den angsten befolkningen i DDR stadig må leve med. Det er godt å komme hjem til demokratiske, trygge Norge.

Epilog:

Vel hjemme måtte jeg skrive rapport til PF. Jeg hadde jo gjort grundige diktafonnotater underveis. Rapporten var forventet å være grundig, og vi visste at kopi ville bli sendt utenriksdepartementet også. Etter en tid fikk jeg tilbakemelding om at rapporten min hadde vært forbilledlig grundig og informativ.

Oppholdet i DDR var en minnerik opplevelse. Jeg har truffet mennesker som gjorde dype inntrykk på meg. Jeg har knyttet vennskap som jeg tror vil bestå i tiden fremover. Jeg har opplevd på nært hold et regime som på mange måter fortsatt ga et inntrykk av psyken hos det regimet som okkuperte vårt eget land fra 1940 til 1945. Jeg mener jeg endelig kan forstå litt av hva krigsgenerasjonen snakker om, når de beskriver forholdene den gangen. Jeg har også sett en virkelighet som lå langt fra den som vestlig propaganda har prøvd å gi inntrykk av, men også like langt fra det glansbildet østlig propaganda serverer. Jeg har møtt mennesker som levde under forhold jeg etter halvannen uke fremdeles bare kjenner som observatør fra utsiden, selv om jeg også hadde fått glimt inn i følelsene det skaper å leve under slike forhold. Jeg har fått bekreftet en del av de oppfatninger jeg på forhånd hadde om landet og de kirkelige forholdene, samtidig som jeg har måtte revurdere og justere andre oppfatninger. Jeg har fått en sterk opplevelse av Kirkens universalitet og av sannheten i Kristi ord om at dødsrikets porter aldri skal få makt over Hans Kirke.

I ukene som fulgte hadde jeg nesten daglig brevkontakt med mine venner i DDR. Til å begynne med var innholdet i brevene forholdsvis nøytralt, og man måtte lete ”mellom linjene” etter hentydninger og mer eller mindre godt skjulte budskap, etter hvert som regimet ble presset fra skanse til skanse, først av de folkelige demonstrasjonene som sprang ut fra bønnesamlingene Leopoldskirken i Leipzig, og som spredte seg fra by til by, og etterhvert også fra Sovjetunionen som fryktet det blodbad regimet kunne komme til å iverksette for å stoppe demonstrasjonene, ble mer og mer skrevet i klartekst. Tilsvarende kunne jeg selv også skrive mer og mer åpenlyst hva norske og andre vestlige media skrev om situasjonen. Slik situasjonen utviklet seg utover høsten, så jeg at jeg kunne yte en viktig moralsk støtte ved å være rask med å besvare de brevene jeg fikk. Spesielt Thomas var en ivrig brevskriver, og i ettertid fikk jeg vite at samtlige av mine svarbrev var blitt lest høyt til inspirasjon på studentallmøtene ved den polytekniske høyskolen i Dresden. Jeg tror ikke mine brev på noen måte hadde avgjørende betydning for DDR-regimets fall, men det er spennende å ha blitt involvert så sterkt i en prosess som skulle komme til å endre hele Europa-kartet og snu hele den verdensorden jeg hadde vokst opp med, på hodet.

Sommeren etter, i 1990, fikk jeg anledning til å komme tilbake til DDR og å ta med meg hele familien. Endringene var påtakelige, men likevel ikke større enn at guttene forteller i ettertid at de fikk et inntrykk av hvordan det må ha vært, ikke minst da vi var innom en Intershop[84]. Sterkest inntrykk, forteller de, gjorde imidlertid reaksjonen min da Vebjørn ville hogge et stykke av det som fremdeles gjensto av Berlinmuren, og jeg plutselig gjennom et hull i muren fikk øye på to østtyske politimenn. Vi befant oss på østtysk territorium, og jeg vågde ikke ta sjansen på at endringene virkelig hadde nådd helt inn hos folkepolitiet. Jeg stoppet Vebjørn og ba ham gå over på vesttysk side av grenselinjen mens jeg selv anropte de to politimennene og spurte om Vebjørn kunne få lov til å ta et stykke av den muren som jo skulle rives likevel. ”Tja, hvorfor ikke? Han sparer jo oss for arbeidet,” var svaret, og da jeg noen dager senere, i Suhl, ønsket å gjøre noe som på det aller strengeste var forbudt da jeg var der året før, nemlig å fotografere en folkepolitimann, stilte han seg opp ved siden av patruljebilen og sa med et skuldertrekk: ”Ja, gjerne for meg ...”.

Da vi reiste ut igjen av DDR 23. juni, var vi antakelig de siste som fikk stemplet passene våre på grensen mellom DDR og forbundsrepublikken. Passtemplene var allerede pakket bort, men ble funnet frem igjen på vår innstendige forespørsel. Åtte dager senere ble vesttysk valuta innført i DDR, og mindre enn et halvt år senere ble DDR innlemmet i forbundsrepublikken.

 

 

[1] Så langt som mulig brukte man til disse observatørreisene prester som var embetsmenn, altså utnevnt av kongen i statsråd, fordi en tjenestereisende embetsmann har en status som ligger tett oppunder en diplomats. Dette ville gi en øket grad av immunitet i tilfelle problemer med myndighetene i vertslandet.

[2] Pga. min status som tjenestereisende kongelig embetsmann ble det aldri snakk om tvangsveksling, og alle innkjøp ble ordnet på den måten at de øsstyske vertene la ut i DDR-mark og fikk igjen i vestlig valuta i faktisk omregnet kurs.

[3] Den fellesprotestantiske, s.k. unerte, kirken i Tyskland har følgende historie: Etter reformasjonen utgjorde den lutherske kirke flertallet av de tyske protestantene. Den prøysiske kongen, Friederich den store, hadde imidlertid sterke sympatier for de reformerte, og da de reformerte ble fordrevet fra Frankrike, åpnet kong Friedrich sitt land for dem og tvang gjennom en forening av de to protestantiske kirkeretningene i håp om at hele den prøysiske kirken etter hvert skulle gå over til reformert trosbekjennelse. Dette mislyktes imidlertid da det viste seg at lutheranernes konfesjonelle bevissthet var for sterk, mens de reformertes var tilsvarende svak. Det viste seg derfor at reformerte troende som flyttet til en landsby med en luthersk menighet, lot seg assimilere av denne, mens lutherske troende som flyttet til reformerte landsbyer, grunnla egne, lutherske menigheter. Slik ble de reformerte langsomt, men sikkert oppslukt av det lutherske flertallet og har idag bare noen ganske få menigheter, i det bispedømmet jeg besøkte kun én eneste i Halle. Da DDR ble opprettet som Det tyske rikes etterfølger i 1949, utgjorde de reformerte en liten, underpriviligert gruppe av menigheter innen de fellesprotestantiske bispedømmene (De bispedømmene som hadde tilhørt andre delstater enn Preussen, var fortsatt rent lutherske. Det fantes ingen rent reformerte bispedømmer i den del av Tyskland som kom til å utgjøre DDR. I Vest-Tyskland finnes det ett, Niedersachsen.). DDR-myndighetene så dette som en mulighet til å splitte kirken og favoriserte de reformerte sterkt på lutheranernes bekostning. Dette medførte at mange reformerte kristne ble sterkt regimetro og reserverte seg mot den lutherske del av kirkens markeringer for å hevde sin selvstendighet overfor et regime som også ønsket total kontroll over kirkelivet.

[4] Etter gjenforeningen av de to tyske statene høsten 1990 ble det Mitropa som gikk seirende ut av striden om hvilket av de to spise- og sovevognselskapene som skulle leve videre.

[5] Biler av østtysk produksjon.

[6] Luther fikk et illebefinnende midt under gudstjenesten og ble bragt over gaten til et privathus der han døde like etterpå uten å ha kommet til bevissthet.

[7] Fylkene (Bezirk) går på tvers av de gamle delstatsgrensene og følger de samme grensene som gau-inndelingen fra Hitlers 3. rike. Jeg skulle etter hvert få erfare at det aller meste av DDR’s infrastruktur var identisk med Det 3. rikes.

[8] Under oppussingen hadde man brukt den tidligere prestegårdsstallen som gudstjenestelokale. Dette kapellet ble nå brukt som gravkapell.

[9] Betagnelsen er Klaus’. Engelen er laget i sin tids typiske pompøse, germanistiske stil som vi her hjemme særlig finner i Gustav Vigelands skulpturer i Frognerparken. Iflg. Klaus har den stilen intet på hellig grunn å gjøre i det hele tatt, og han har gjort sitt beste for å gi engelen en så tilbaketrukket plassering som mulig.

[10] Myndighetene benytter mange midler for å redusere Kirkens status og innflytelse. Bl.a., forbud til tross, får Jehovas Vitner fritt spillerom så lenge de nøyer seg med å undergrave Kirken og ikke aktivt retter sin virksomhet mot andre grupper i befolkningen. Myndighetene har også sine rapportører i menighetene, men ingen prest blir i dag arrestert for noe han har sagt fra prekestolen eller i andre sammenhenger. Det meste man risikerer, er å bli innkalt til en utspørring.

[11] Jeg lurer fremdeles på hva de ville gjort hvis jeg hadde kommet til grensekontrollen på utreisedagen uten utreisevisumet. Oppholdstillatelsen ville jo vært utløpt. Det samme ville gjeldt den perioden innreisevisumet gjaldt for. Ville de utvist meg for å befinne meg i DDR uten tillatelse, eller......... Kanskje er det like greit at jeg ikke gjorde noe forsøk på å finne ut av det!

[12] Stasi er den direkte etterfølgeren etter Hitlers Sicherheitsdienst (SD). Det var i overveiende grad de samme folkene som fikk ordre om ”business as normal” under ny ledelse og med nye emblemer på uniformene. Det samme var tilfelle med de aller fleste andre infrastruktororganer fra Det 3. rike. Gestapo ble VOPO, Hitlerjugend (ungdomsorganisasjonen) Freie deutsche Jugend (”Ikke er de unge, og ikke er de frie, men gjett om de er tyske!”) og Volksturm (heimevernet) Kampfgruppen der deutschen Arbeiterklasse. Selv Waffen-SS levde videre som Grenztruppen der DDR.

[13] Selvfølgelig kunne ingen klare å avsløre alle som leverte informasjon til Stasi. Som en tommelfingerregel het det at hver 3......, og man fleipet gjerne med å telle 1-2-3! Da SED-regimet falt, og Stasi-arkivene ble åpnet, var det imidlertid mange som fikk seg ubehagelige overraskelser.

[14] For mange av menighetsmedlemmene fremsto jeg med min hvite alba og grønne stola mer som en katolsk enn som en protestantisk prest. Liturgiske klær har ikke vært vanlig i protestantisk sammenheng i Tyskland. Først i den aller seneste tiden har noen av de lutherske bispedømmene begynt å ta ibruk alba og stola. For de reformerte er dette fullstendig utenkelig, og i de unerte bispedømmene brukes derfor fortsatt utelukkende en svart kappe med to hvite flipper i halsen. I de unerte bispedømmene er foreløpig også rundsnippen et helt utenkelig fenomen, mens den er på vei inn i de rent lutherske.

[15] Ingen kunne den gangen forutse at det bare skulle gå vel to måneder før Europas sterkest befestede grense noensinne, grensen mellom de to tyske statene, skulle falle. Men om kvelden 9. november, like etter at nyheten var kommet om at Berlinmuren var åpnet, ringte telefonen hjemme hos oss, og da jeg tok den hørte jeg følgende: ”Mein Freund, du bist ein Prophet!” Det var den samme Klaus Burges.

[16] I denne siste delen sa jeg også noe om hvordan jeg selv med Guds hjelp hadde blitt i stand til å krysse den grensen som var skapt mellom tyskere og nordmenn under okkupasjonen 1940-45.

[17] Erich Honnecker, DDRs parti- og statssjef fra ca 1970 og til han ble tvunget til å gå av i slutten av oktober 1989 etter press fra Moskva som fryktet at Honnecker ville slå ned de folkelige demonstrasjonene med våpenmakt, noe som ville føre til store tap av menneskeliv. Demonstrasjonene hadde sitt utspring i bønnesamlinger i en av kirkene i Leipzig, og hadde vokst fra små samlinger til en bred folkebevegelse som favnet langt videre enn bare det aktive kristenfolket.

[18] Oversatt til norske forhold representerer superintendanturet menighetsrådenes fellesråd, ikke som et organ på siden av den hierarkiske strukturen, slik det er hjemme, men inkorporert i denne og med superintendenten som et mellomledd mellom den enkelte sokneprest og prosten. Dette er strukturen i de unerte bispedømmene fra det tidligere kongeriket Preussen. I bispedømmer fra andre av de gamle delstatene har man andre strukturer. I de lutherske bispedømmene Thüringen og Sachsen har man intet mellomledd mellom sokneprest og prost, men mellom prost og biskop. Også dette mellomleddet kalles superintendent.

[19] At jeg ikke traff noen fra kirkens ledelse, hverken på prosti eller bispedømmeplan, skyldes antakelig den lave status som presteforeningen har i DDR. Presteforeningen sees ikke på som en samarbeidspartner, snarere som en brysom motpart. Bare ca 40% av prestene er medlemmer, og initiativ fra presteforeningen til å ta opp arbeids- og personalforvaltningssaker avvises med argumentet at de er uinteressante som samtalepartner, all den tid de bare representerer et mindretall av presteskapet. Et formalisert samarbeid mellom presteforening og kirkeledelse i forbindelse med etterutdanning m.m., er så langt utenkelig, også at presteforeningen skulle ivareta oppgaver i samarbeid med kirkeledelsen, som f.eks. kontakt med utenlandske kirker.

[20] Hun jobbet som førskolelærer i Sömmerda før hun giftet seg med Klaus. Pga. sin faglige dyktighet hadde hun fått beholde jobben til tross for at hun som prestekone egentlig var definert som ”klassefiende”. Hun ville aldri ha fått en slik jobb etter at hun giftet seg med Klaus.

[21] Som vestlig utlending ville jeg ha vært suspekt, endog om jeg aldri så mye hadde tilhørt et kommunistparti. Delegater fra vestlige kommunistpartier fikk kun adgang til helt spesielt utvalgte institusjoner.

[22] Unge Luther hadde ikke tenkt å bli reformator og kirkefader. Han ville bli jurist. Fra 1501-1505 studerte han jus ved universitetet i Erfurt. Han kunne sikkert drevet det langt som jurist, om ikke, som han selv sa, Gud hadde grepet inn og forstyrret hans planer. 2. juli 1505 skjedde det som endret Luthers livsbane. Ved Stotternheim skal han ha overlevd et lynnedslag, en hendelse som overbeviste Luther om at han skulle tjene Kirken, ikke rettsvesenet. Han skal ha utbrutt: "Hjelp meg, hellige Anna, jeg vil bli munk!" Den hellige Anna var Jesu mormor og bergverkets skytshelgen, derved også fam. Luthers. Minneplaketten på stedet forteller at  "Med et lyn fra himmelen ble den unge Luther her vist veien".

[23] I DDR gis det teologisk utdannelse på to ulike nivåer. Den ene foregår på bibelskoler som hos oss ligger på et gymnasnivå, den andre på høyskoler på universitetsnivå. Begge utdannelsene åpner for ordinasjon og prestetjeneste, men man må normalt ha den høyere utdannelsen for å kunne gjøre karriere som prost eller biskop. Klaus har den lavere utdannelsen og regner ikke med å avansere høyere enn kanskje til superintendent – dersom de vil ha ham. Han er nok litt for frittalende og høykirkelig – og i enkeltes øyne kontroversiell, både i kraft av sin frittalenhet og ved sin bakgrunn som militærnekter – til at han vil komme i betraktning som superintendent.

[24] Luthers klostercelle er restaurert slik den var da Luther holdt til her. Her startet den teologiske prosess som til slutt utløste reformasjonen. Her begynte han første gang å stille spørsmålet etter en nådig Gud, og her fant han ro i sitt gudsforhold i vissheten om at han var døpt: "Ich bin doch getauft!", en erkjennelse som førte til hans senere så sterke understrekning av dåpen som eneste og helt nødvendige middel til gjenfødelse og evig liv.

[25] Mariadomen var luthersk domkirke i 7 år etter reformasjonen, til den igjen ble overtatt av katolikkene, ganske usedvanlig i et ellers bastant luthersk område. Maleriet "Den hl. Katharinas forlovelse", der Kristus setter en ring på Katharina av Alexandrias finger for hennes trofasthet mot Frelseren, er malt av Luthers nære medarbeider Lucas Cranach i 1529, og er et verdifullt minne om kirkens lutherske fortid.

[26] ”Guck mal, Vati! Da ist noch ein Honnecker!”

[27] I tysk terminologi omtales alle protestantiske kirkesamfunn som ”evangeliske”.

[28] Internationale GartenAusstellung, den store, faste land- og hagebruksutstillingen som viser frem det beste fra landbruket i hele den kommuniststyrte verden utenom Kina og Jugoslavia.

[29]- et jubileum ingen på kunne ane at skulle markere begynnelsen til slutten for et diktatur som tross fagre ord om "Alt til folkets beste og for freden" ikke sto tilbake for sine forgjengere og forbilder i Hitlers rike i brutalitet. Hverken Pieck eller Honnecker vil ha den historiske slitestyrke som dem vi allerede har vært innom. Walter Ulbricht, som regjerte mellom dem, mannen bak Berlinmuren, var allerede glemt, og muren han bygde, er falt. Knapt to måneder mitt besøk var også Honnecker borte. Han endte sitt liv som landflyktig i Chile, tiltalt i hjemlandet for forræderi, korrupsjon og drap.

[30] Førsteklassingenes skolestart er en stor festdag i Tyskland med familie- og venneselskap og gaver over en lav sko. Det var ikke vanskelig å blinke ut de nybakte førsteklassingene på gata i løpet av dagen: stivpyntede og med store, rikt dekorerte og velfylte sukkertøykremmerhus som kunne være like store som barnet selv!

[31] Det gikk bl.a. sterke rykter om at ungarerne ville komme til å åpne grensen mot Østerrike og fjerne alle sperringer og kontroller med det aller første.

[32] - russisk, betegnelsene på den nyorientering av de politiske forholdene som fant sted i Russland under president Gorbatsjov. Ordene betyr åpenhet og forandring.

[33] Tomas Müntzer begynte som Luthers venn og medarbeider, men endte som hans bitre fiende. Han var den første som tiltrådte et embete som luthersk sokneprest, ved Mariakirken i Mülhausen i 1524. Han utarbeidet en luthersk liturgi på tysk to år før Martin Luther. På mange måter var Müntzers liturgi mer i pakt med middelalderens og oldkirkens liturgi enn hva Luthers var, og inneholdt mange av de sentralt bibelske elementer som i dag forsøkes trukket inn igjen i vår kirkesammenheng bl.a. gjennom det liturgiske arbeid som Samråd på Kirkens grunn står bak.

Müntzer så det Luther og de fleste av hans samtidige ikke så, men som vi idag ser som en selvfølge, at Guds Ord også forplikter til sosial og politisk frihet og ansvar. Radikal som han var, gikk han i spissen for et opprør mot føydalsamfunnets undertrykkende sosiale og politiske strukturer og kom dermed i motsetningsforhold til Luther. Forholdet til Luther ble ikke bedre av at Müntzers senere  teologi inneholdt elementer som siden ble ført til sin konsekvens av gjendøperne, forløperne til vår tids baptistiske trossamfunn. Etter slaget ved Leipzig i 1525 ble Muntzer henrettet.

[34] - og vil neppe få det heller, selv om de politiske forholdene kort etter viste seg å bli radikalt endret.

[35] Dette kom også til uttrykk i hans evne til å ordne praktiske saker. I Straussfurt var kirken og presteboligen da Klaus kom dit for 14 år siden, sterkt forfallen, men er idag i god stand, til tross for at der er stor mangel på byggematerialer i DDR, både i offentlig og privat sammenheng. Den som kan få tak i noe, tar det han kan få, for siden å bruke det som byttemiddel mot det han trenger. Den som skal bygge, er nødt til å operere på begge sider av loven for å få tilstrekkelig med materialer. I det hele tatt kom det frem at slik tuskhandel blir mer og mer vanlig. Jeg opplevde flere ganger at store deler av en samtale dreide seg om hvem som kunne fikse hva og når, også når det gjaldt andre ting. I løpet av den tiden jeg var der, klarte Klaus å fikse tjære til taket på presteboligens nye garasje. Tjæren fikk han fra en som trengte et lass planker som Klaus klarte å spore opp hos en som trengte et lass støpesand som Klaus tilfeldigvis hadde liggende etter byggingen da han hadde byttet til seg en halv jernbanevogn med sand mot et eller annet.

[36] Begivenhetene de neste par månedene skulle imidlertid gjøre den innbydelsen uaktuell, selv om den samme borgermesteren i første omgang klarte å snu kappen etter de nye vindene.

[37] Lenins statskupp i Russland i oktober (november etter vestlig kalender) 1917.

[38] Jeg er ikke engang helt sikker på om jeg fullt ut kjøper den selv!

[39] Da jeg besøkte Manfred igjen hjemme hos ham sommeren 1990, fortalte han at han hadde sluppet unna med en kraftig korreks. Han var imidlertid fortsatt overbevist om at hadde Stasi-folkene sett meg fotografere, kunne saken fått et langt alvorligere utfall for ham, og jeg hadde antakelig blitt sendt rett ut av landet.

[40] Den avkristnede nasjonalromantikk som Goethe banet vei for, med sin søken tilbake til førkristen germansk mytologi, var en vesentlig årsak til at nazismen fikk slikt grep om et folk som manglet det nødvendige korrektiv fra den kristne tankeverden. 57 års kristendomsfiendtlig diktatur har selvfølgelig ikke gjort situasjonen bedre, men årsaken til avkristningen må altså søkes lenge før både det 3. rike og DDR.

[41] Dette hotellet spilte en sentral rolle da den nydannede republikkens grunnlov skulle utformes etter 1. verdenskrig og keserdømmets sammenbrudd etter krigsnederlaget. Det var her delegatene til grunnlovskonferansen bodde, og det var i hotellets konferansesal forhandlingene ble ført, forhandlinger som resulterte i den mest demokratiske forfatning noe europeisk land har hatt. Dessverre hadde den ikke strenge nok kontrollmekanismer til å forhindre at Hitler i ly av den samme grunnloven. Hitler selv var flittig gjest på både hotellet og i restauranten gjennom hele 1930-tallet, da en av hans nærmest medarbeidere var blitt gauleiter (fylkesleder) i nettopp Weimar.

[42] I slutten av april 1945, like før de amerikanske troppene nådde frem til Weimar, gjorde fangene opprør og klarte å overmanne de gjenværende vaktene etter at samtlige SS-offiserer hadde stukket av. Dette var den eneste konsentrasjonsleiren der fangene frigjorde seg selv.

[43] Både Buchenwald og de fleste andre konsentrasjonsleirene i den østlige delen av Tyskland var i drift frem til 1950/51. Den russiske okkupasjonsmakten og senere det nyetablerte DDR-regimet hevdet at de innsatte var tidligere nazister som sonet sin straff i leirene. Dette er løgn. Nazistene satt der de hadde sittet hele tiden, i sine innflytelsesrike posisjoner i alle samfunnets korporative institusjoner – jfr. fotnote nr. 12. .Sannheten er at det i stor grad var de samme som satt der etter Hitlers nederlag som før, nemlig borgerlige opposisjonelle, sosialdemokrater og kommunister som var i unåde hos Stalin. Derimot satt det ingen politisk korrekte kommunister i konsentrasjonsleirene i Hitler-tiden. De var alle sammen vel forvart i Moskva før Riksdagsbrannen i 1933. Samarbeidet mellom nazister og kommunister lenge før Hitler-Stalin-pakten, er vel dokumentert, bl.a. i forbindelse med den store streikeoppstanden i Leipzig i 1932 der Walther Ulbricht og Joseph Goebbels sto side om side på den samme talerstolen og ledet oppstanden. Gjennom hele 1920- og langt inn på 1930-tallet var det et utstrakt samarbeid mellom Stalins regime og høyreorienterte tyske militære. Bl.a. tillot Stalin tyske militære å øve i Ukraina med våpen som var forbudt for tyskerne i henhold til Versailles-traktaten. Denne nære forbindelsen skyldes sannsynligvis det faktum at Lenin i sin tid kom til makten som tysk lakei og med tysk hjelp.

Jeg har fått bekreftet at så mange som 25.000 mennesker døde i Sachsenhausen etter naziregimets nederlag. Klaus hevder at det i Buchenwald døde like mange etter mai 1945 som før. Dette tallet har jeg ikke kunnet kontrollere. Først da informasjon om leirenes fortsatte drift ble kjent i vest med den følge at det nye regimet ble møtt av en storm av protester, ble de stengt på russisk ordre.

[44] - en svær, kraftig dame, som klippet ut av en karikaturtegning av en kvinnelig, østeuropeisk partipamp.

[45] - ”Selskapet for sport og teknikk”, landets paramilitære idrettsorganisasjon der alle ungdommer må tjenestegjøre ett år for å få lov til å ta en yrkesrettet utdannelse, representerer sterkere enn det meste en gjennommilitarisering av samfunnet etter modell av Hitlers 3. rike. Den samme militariseringen av samfunnet er også årsaken til at det de siste 25 årene har vært forbudt å synge landets egen nasjonalsang. I teksten heter det bl.a. at ”Aldri mer skal Tysklands ungdom på slagmarken forblø, aldri mer skal Tysklands mødre voer sine falne sønner gråte”. Fra midten av 1960-tallet har parolen vært ”Der Frieden muß bewaffnet sein!” (”Freden må være bevæpnet!”), og med det utgangspunktet definerte man teksten i nasjonalsangen som ”undergravende for forsvarsviljen” og forbød den. Den blir nå kun spilt instrumentalt ved offisielle anledninger.

[46] - en beskrivelse av samtlige jernbanestrekninger i DDR og en oversikt over de viktigste materielltypene samt en del interessant info om drift og praksis i både gods- og persontrafikken.

[47] Waldau er en av noen ganske få menigheter i Thüringer Wald tilhørende det unerte bispedømmet Kirkeprovins Sachsen. Alle andre menigheter i området tilhører Thüringen. Dette har sammenheng med den gamle delstatsinndelingen fra tiden før Det tyske rike ble opprettet. Kongeriket Preussens sachsiske provins hadde to små fylker (i dag slått sammen til ett) midt inne i kongedømmet Thüringen, og disse ble også tilhørende provinsens unerte bispedømme.

[48] Logikken i resonnementet var unektelig overbevisende. Ved siden av den symbolikken Kirken etter hvert har tillagt de tre spadene med jord, markerer jo jordpåkastelsen egentlig avslutningen på gra ferden og er et signal om at graven der den døde skal hvile til Kristus kommer, nå kan lukkes. Dette blir jo borte slik vi gjør det med innendørs jordpåkastelse, noe Olaf syntes hørtes både merkelig og tvilsomt ut. Skal vi imidlertid få til en endring av praksis hjemme, betinger det en helt annen disiplin når det gjelder prestens deltakelse ved urnenedsettelsen. Vi må ikke få en situasjon der presten kommer luskende etterpå for å lempe ned noen håndfuller med jord, slik man hadde det mange steder på landet i gammel tid, når gravferden måtte finne sted uten deltakelse av prest – eller slik det til for nylig var ved ”borgerlige” gravferder der prestens tilstedeværelse var uønsket.

[49] I fyrsten hadde Luther en mektig forsvarer som hverken pave eller keiser vågde å komme i konflikt med. Borgens strategiske plassering, gjorde at Luther kunne være trygg. En angriper kunne oppdages på lang avstand. Antakelig er det nære forhold mellom Luther og kurfyrst Fredrik årsak til Luthers senere så sterke forsvar for de rådende politiske og sosiale strukturer, noe som førte til at vi i dag vil si at han stilte seg på feil side da folket gjorde opprør mot den undertrykkelse som lå innebygget i strukturene.

I 1950-årene ønsket det østtyske kommunistregimet å erstatte korset på sentraltårnet fra 1200-tallet med en sovjetstjerne, men biskopen i Eisenach protesterte så kraftig at prosjektet ble skrinlagt, og det ca. 7 m høye korset fikk beholde sin plass. Det viser hvilken stilling Kirken hadde på tross av regimets fiendtlighet. I ettertid ser vi enda sterkere det symbolske i den seier biskopen vant i 50-årene: Mens den ideologi sovjetstjernen representerte, syknet hen og døde, var det nettopp den tro korset representerer, som ga folket mot og styrke til å kaste seg inn i kampen for et nytt og fritt samfunn.

[50] Hvorvidt det er her waldorfsalaten faktisk har sitt opphav, eller om den oppsto på hotell Waldorf-Astoria i New York, slik noen vil ha det til, skal være usagt, men det er i alle fall her navnet kommer fra. I dag er landsbyen Waldorf mest kjent for sin store sementfabrikk som bl.a. har en egen industrijernbane med flere lokomotiver tilsvarende DR’s type 106.

[51] - der de schmalkaldiske artiklene ble skrevet, et luthersk bekjennelsesskrift som pga. sin sterkt polemiske form kom til å få relativt begrenset utbredelse. Det står i den såkalte Konkordieboken, men ble aldri anerkjent i f.eks. Danmark eller Norge. Det har heller aldri fått innpass i de yngre lutherske kirkene i den 3. verden, selv ikke i kirker oppstått som følge av misjon fra de europeiske kirkene som selv har artiklene med blant sine offisielle bekjennelsesskrifter.

[52] - tidligere kjent for sin produksjon av sporvogner, inntil COMECON bestemte at sprovognsproduksjonen i den kommuniststyrte delen av Europa skulle sentraliseres til Tsjekkoslovakia og Russland. Idag er fabrikken beskjeftiget med å bygge godsvogner til de østeuropeiske jernbanene, først og fremst de russiske.

[53] - kjent for sin glassproduksjon. Jena-glass er et kvalitetsbegrep når det gjelder ildfast glass, og jeg husker da jeg var liten, hadde vi hjemme en tekanne i jenaglass. Denne kunne vi, når den var forvarmet, sette rett på kokeplaten, så teen holdt seg varm. Ett av ønskene mine under DDR-oppholdet var å få kjøpt med noe janaglass hjem. Et annet berømt produkt fra Jena er linser til mikroskoper, kameraer og kikkerter, og Carl Zeiss-fabrikken i Jena produserer fremdeles høykvalitets linser som knapt har sitt sidestykke i verden, men kun til eksport. DDR’s valutabehov er så enormt at man ikke har råd til å produsere slike varer til innenlandsk forbruk.

[54] Etter riksdagsmøtet i Worms, der Luther var blitt innkalt med løfte om fritt leide for å gjøre rede for sin teologi, lyste keiser Karl ham fredløs. Det innebar at det ville stå enhver fritt å drepe ham. Luthers nære venn, kurfyrst Friederich den vise av Sachsen-Coburg arrangerte derfor en fiktiv kidnapping og fikk Luther brakt til Wartburg der han ble holdt skjult under navnet junker Jörg.

[55] Lucas Cranach var en av Luthers nære venner og medarbeidere. Han er anerkjent som en av sin tids største og mest produktive malere. Spesielt er han kjent for sine bibelske motiver, og mange av motivene finnes i ulike utførelser. På Wartburg så jeg bl.a. to andre utførelser av ”Jesus og de små barna” som vi også har i Larvik Kirke. At de ulike utgavene av samme motiv kan variere en (god) del, skyldes at kunstnere den gang ikke definerte seg selv slik kunstnere idag gjør. De anså seg mer som håndverkere, og mange, deriblant Cranach, drev store verksteder med mange ansatte. Mesteren laget gjerne en skisse som en ansatt så fullførte før mesteren selv anderkjente verket ved å sette sin signatur på det. Cranach har imidlertid også mer sekulære motiver i sin store produksjon, og mest kjent er antakelig portrettene av Martin Luther selv, hans kone Katharina, og hans foreldre, Hans og Margrethe.

[56] Luthers oversettelse av NT fikk avgjørende betydning, ikke bare for alt senere arbeid med bibeloversettelser på tysk grunn, men for utformingen av det tyske skriftspråk. Med full rett sies det at det tyske skriftspråk ble født i dette rommet. Når vi vet hvilken betydning skriftspråket har for et folks identitets- og samhørighetsfølelse, tar vi heller ikke munnen for full når vi sier at samlingen av tyskerne til ett folk med en felles nasjonalitetsfølelse også ble unnfanget her, uten at vi dermed hverken skal eller kan gi Luther skylden for de negative utslag av denne nasjonalfølelsen, som vi også fikk merke her til lands i årene 1940-45.

[57] Det fortelles at djevelen kom for å friste Luther til å fravike innholdet i Evangeliet, men at Luther jagde ham ved å kaste blekkhuset etter ham. Uansett hva gehalten i denne historien er, så viser det tydelig at Luther opplevde reformasjonsverket som en dyp, personlig og åndelig krise, og at han var en mann med sterke følelser.

[58] Pga. det sterke motsetningsforholdet mellom de to tyske statene var det politisk uakseptabelt for parti- og regjeringstoppene å bruke vesttyske biler. Sverige derimot var et nøytralt land, og biler derfor var politisk akseptable. På folkemunne ble de svarte volvoene bare kalt Parteiwagen (partibiler).

[59] Kulturamt (kulturhovedkontoret) var kommunistpartiets avdeling for kulturspørsmål. Det må ikke forveksles med kulturministeriet. I DDR var Kulturamt irkens fiende nr. 1. Det var bl.a. Kulturamt som sto bak die Jugendweihe, forbildet for det som våre hjemlige s.k. humanetikere har kopiert under betegnelsen ”borgelig konfirmasjon”. Men i motsetning til humanetikerne var de østtyske kommunistene etisk rederlige nok til å gi sin ungsomsseremoni et navn som ikke kunne forveksles med den kirkelige. Det hadde vært langt lettere å respektere våre hjemlige humanetikere, hvis de hadde holdt like rene linjer!

[60] Diktaturets fremste kjennetegn og innerste drivkraft er angsten. Alle frykter alle, selv helt på toppen av maktpyramiden. Hvis noen ser deg inn i øynene og sier ”Hopp!”, så hopper man, for hvis noen har autoritet nok til å opptre så selvsikekrt, har han sannsynligvis også autoritet nok til å la kølla og håndjernet komme i neste øyeblikk. Selv mannen på toppen frykter det øyeblikk at noen av hans underordnede skal ha samlet seg nok støtte til å beordre ”Hopp!”. Derfor er behovet for sikkerhetsorganer som kan holde hverandre i sjakk, så enormt.

[61] I årene 1498-1501 gikk Luther på skole i Eisenach og bodde i huset til fam. Kotta. Fru Kotta hadde lagt merke til unge Martin når han gikk rundt sammen med sine medelever og sang for å skaffe penger til skolegangen. Hun inviterte ham til å bo hos seg resten av skoletiden i Eisenach. Enkelte vil ha det til at hun i unge Martin så en fremtidig ektemann for en av sine mange døtre! Der var visst et drøyt dusin av dem. Det var i denne perioden grunnlaget ble lagt for vennskapet med den senere kurfyrsten. Som gjest i et overklassehus, fikk Luther naturlig nok kontakt med fam. Kottas omgangskrets, deriblant fyrstehuset på Wartburg. Han gikk også sammen med folk fra Wartburg på skolen.

[62] 1800mm sporvidde, det bredeste jeg i det hele tatt vet om.

[63] Samme prinsipp som Fløybanen.

[64] Opprinnelig ble denne tribunen brukt til å overføre godsvogner fra Scwartzatalbanen til den øvre linjen. Godstrafikken, som opprinnelig var av stor betydning og den egentlige årsaken til at banen ble bygd, har nå opphørt, men tribunen brukes fortsatt når banens motorvogner skal sendes til verksted.

[65] 750V likestrøm!

[66] Det ser jo unektelig ganske så profesjonelt ut, og jeg har flere ganger opplevd på utenlandske jernbaner at folk har trodd jeg har vært jernbaneansatt. Jeg må innrømme at jeg ikke har anstrengt meg så mye for å oppklare den misforståelsen.

[67] Det sier sitt om hastigheten!

[68] Jeg kom til å holde kontakten med Thomas i flere år etterpå og ble etter hvert også kjent med hans mor, Helga. I 1990 besøkte vi dem hjemme i Luckenwalde 4-5 mil sør for Berlin.

[69] Stasi-agentene.

[70] Billedhoggerskolen i Saalfeld dannet forbilde for mange europeiske billedhoggere både i middelalderen og senere. Bl.a. er dette merkbart i vår egen Nidarosdom.

[71] Dominikanermunken Tetzels ettermæle er med rette heller frynset. Best huskes han for sitt famøse utsagn om at ”Når pengene i kisten klinger, straks sjelen av skjærsilden springer”.

[72] Under en ledelse som er mer opptatt av politisk og økonomisk makt enn av Guds Ord, er forfallet i Kirken kommet så langt at man tar i bruk metoder som den romersk-katolske Kirke selv i ettertid tar skarp avstand fra, både metodene og ideologien bak dem. Et av de mest groteske eksemplene er avlatshandelen. For en billig penge kunne man kjøpe seg syndsforlatelse og sjelefred, for både seg selv og andre, levende som døde. I de større byene bygges egne prekestoler utenpå kirkene, der avlatshandlerne kan stå og fallby sine varer, slik som i Saalfeld der den er blitt tatt vare på til tross for at kirken ble - og fortsatt er - luthersk. Tetzel var den mest kjente - og beryktede - avlatshandleren, og den dag i dag bærer disse prekestolene hans navn.

[73] Tetzels avlatshandel skulle finansiere byggingen av den nye (nåværende) Peterskirken. Mye av pengene forsvant imidlertid underveis for å finansiere livsførselen til renessansens biskoper og kardinaler, for ikke å snakke om paven selv. Dette var folk som visste å ta for seg av denne verdens goder, noe ikke bare de mange og store palassene deres, men også utallige bispe-, kardinal- og pavebarn var tydelige vitnesbyrd om.

[74] Vi finner mange slike slott i Thüringer Wald. I tillegg finnes et utall middelalderborger, strategisk plassert på dominerende fjelltopper, som f.eks. Wartburg.

[75] De var unge og mildest talt udisiplinerte, noe befolkningen fikk merke. Ville fester ble holdt, og både hertugen og Goethe etterlot seg et utall utenomekteskapelige etterkommere med mer eller mindre villige mødre- til dels svært unge mødre. I vår tid ville antakelig begge to ha blitt tiltalt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Landsbyen Paulinzella var blant dem som fikk merke Goethes og hertugens villskap. Goethe feiret sin 19-årsdag her. Det satte spor i generasjoner, og han har fremdeles etterkommere her.

[76] Klosteret i Paulinzella var ett av de mange klostre som ble nedlagt etter reformasjonen, og det varte ikke mange år før det forfalt.

[77] Barn som ikke blir ”pionerer” og senere medlemmer av FDJ, i hovedsak barn fra kristne familier, får ofte problemer i skolen. De blir gjerne forbigått. De blir gjerne strengere behandlet ved karaktergiving. De risikerer også å gå glipp av skoleplass og studieplass ved videre utdanning, og de må ofte stå over belønninger som ellers ville vært blitt gitt for fremragende skoleprestasjoner. For å fange opp slike og hjelpe dem videre, har Kirken egne videregående skoler. Ikke alle kristne familier, heller ikke alle prestefamilier, holder sine barn borte fra partiets barne og ungdomsorganisasjoner. Begge de familiene jeg bodde hos, hadde stilt sine barn fritt. I familien Burges hadde barna gått inn i organisasjonene ("Det er den beste måten å vaksinere dem mot kommunisme"). I fam. Beer hadde barna valgt å stå utenfor for å markere at de representerte noe annet enn regimet ("Det er viktig at noen har mot til å stå for et alternativ i dagens DDR").

[78] Olaf og Christines og Michaels bagasje.

[79] - egentlig såkalte reko-vogner (rekonstruerte). Formelt sett var det snakk om en gjennomgripende modernisering av eldre materiell, men mange av vognene var i realiteten nybygde. Det kunne være f.eks rammen – eller så lite som akslingene som var av eldre dato, men dette var nok til at man kunne kalle det rekonstruering av eksisterende materiell og derved omgå bestemmelsene i COMECON-samarbeidet.

[80] Jeg hadde møtt den samme holdningen da jeg reiste på studietur til Israel med Presteforeningen i 1983. Den gangen trodde jeg det kun hadde sammenheng med de spesielle sikkerhetstiltakene som gjaldt for flygninger itl og fra Israel. Jeg hadde hatt den samme kniven med meg på andre flyreiser i både inn- og utland utallige ganger uten at noen hadde reagert. Det viser seg imidlertid at der foreligger et internasjonalt forbud mot å bringe noen form for  gjenstander som kan brukes som våpen, med seg inn på et fly. Denne regelen har imidlertid vært mer eller mindre sovende på de fleste forbindelser.

[81] I sannhetens navn skal det også sies at det DDR jeg hadde opplevd, var et ganske annet levende og fargerikt enn det grå, fargeløse helvete man får fremstilt i vestlig propaganda, ikke minst menneskene – fra partikongressmedlemmet Manfred Töpfer til den opposisjonelle studenter Thomas Justus!

[82] Og for all del. Verdien av kniven ligger på rundt hundrelappen. Det hadde ikke kostet meg stort om en flyvertinne hadde kommet og sagt at noe slikt får vi ikke i DDR. Er det mulig at......... Men når de prøver å stjele eller underslå, reagerer jeg. Det får være måte på trikse-mikse-kultur!

[83] ”Jeg har uniform. Derfor har jeg makt og myndighet, og verden skal krype for meg og hoppe når jeg sier det!”

[84] - valutaforretning der man bare kunne handle med ”hard” valuta med spesielle kuponger som ble utstedt til mennesker som hadde gjort seg spesielt fortjent til en påskjønnelse – eller som i kraft av sin stilling og sin innflytelse klarte å fikse seg litt ekstra fordeler.

StatCounter - Free Web Tracker and Counter

(Viser antall besøk siden 03.08.11. -eBe- Datas hjemmesider ble opprettet sommeren 2004.)

Sist endret: 26.01.2018