-eBe-

  

Asgeir Vebjørn Eivor  Torunn Slemmestad
Familie og slekt Reiser  Hobby Jernbanebilder Lenker

Familiereise til Israel og Vestbredden 9.-17. mai 1999

Innledning:

Helt siden jeg var på studieopphold i Jerusalem i 1983, hadde vi snakket om at vi skulle ta med oss barna dit for å la dem oppleve de stedene som er knyttet til Jesu liv og virke. Vi ville imidlertid vente til de var blitt så gamle at de kunne ha en viss grad av forståelse for det de fikk se. Årene gikk imidlertid, men da Torunn hadde vært og besøkt Zuhers familie i Jerusalem i 1996, kom det fart i tanken igjen. Etterhvert pekte 1999 seg ut som det aktuelle alternativet. Etter flere år med store uroligheter kom det en periode preget av ro og optimisme i kjølvannet av Oslo-avtalen mellom Israel og PLO, en avtale som medførte indre selvstyre i deler av de palestinske områdene[1] som Israel hadde okkupert etter 6-dagerskrigen i 1967.

Etter både Torunns og mitt besøk tidligere var vi enige om at vi ikke trengte å henge oss på noe organisert program, men heller leie en bil og legge opp programmet etter vårt eget hode. De aktuelle bibelske stedene ville jeg kunne presentere for barna minst like godt som noen guide.

I tillegg til selve Jerusalem, ville vi også besøke Galilea for å få med oss den delen av Jesu liv og virke.

Etter råd fra Asle Dingstad tok vi kontakt med Sabra tours i Oslo og møtte stor velvilje for vårt ønske om en reise på egenhånd. Flybilletter, hotellplass og leiebil ble bestilt, og alle fikk ordnet seg ferie og fri fra jobb og skole. Vi fikk også kontakt med Zuhers bror Nabil og ble enige om at vi skulle ringe når vi kom til Jerusalem.

Valutaspørsmålet ville ikke bli noe problem i minibankenes tidalder, og passene er iorden for alle mann – bortsett fra Eivor som fortsatt står i Torunns og mitt pass. Og dermed var vi klare.

Lørdag 09.05:

Øyvind Nordin stilte med bil og kjørte oss til Torp. Han skulle også ta seg av Eivors japanske dansemus mens vi var borte. Fra Torp gikk turen til København og Kastrup. Bagasjen var sjekket inn helt til Tel Aviv, så vi hadde bare oss selv å ta vare på mens vi ventet på at flyet videre skulle gå – trodde vi! For i København var det streik i det cateringfirmaet SAS bruker, og vi fikk klar beskjed om at det ikke ville bli noe mat på flyet. Istedet fikk vi utlevert rekvisisjoner, så vi kunne få oss et enkelt måltid før flyet gikk. Vi rakk akkurat å få i oss maten, og så var det klart til avgang.

Vel fremme på Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv gikk pass- og tollkontroll greit, og så skulle vi hente leiebilen. Ingen av oss hadde tenkt på at vi måtte betale depositum, men det måtte vi, så mye at hvis vi skulle legge det igjen i kontanter, noe de egentlig ikke var så veldig interesserte i, ville bortimot hele feriekassa gå med. Vi fikk vite at det normale var å sikre seg garanti via Visa, men hverken Torunn eller jeg hadde Visa-kort. Det hadde derimot Vebjørn, og dermed lot saken seg ordne. Penger var det imidlertid ikke vanskelig å få. Både guttene og jeg fikk ut shekler på bankkortene våre[2].

Før vi kunne kjøre, måtte vi imidlertid ha mat, og på flyplassen var det et rikelig utvalg av hamburgerbarer, noe som passet både Eivor og guttene godt. Maten kom på bordet, og vi begynte å spise. Da kom det en hørselshemmet (døv) jente i 20-årene og ga oss en seddel der det fremgikk på engelsk at hun solgte kort for å få råd til høreapparat. Vi kom i prat med henne, og hun lyste opp da hun oppdaget at Eivor også er hørselshemmet. Hun fortalte at der ikke er noen ordning for tildeling av høreapparat gjennom det offentlige[3], slik vi er vant til fra Norge. Heldigvis visste jeg hvordan Norge skrives på hebraisk, for jenta kunne ikke lese engelsk, og ikke forsto hun det norske tegnet for Norge. Hun ga oss et av kortene sine, men ville ikke ha penger av oss.

Kjøringen nordover til Tiberias gikk greit. Veiene er gode, og trafikken virker langt mer sivilisert enn jeg husker fra 1983. Med 2-3 unntak var det lett å finne frem etter kartet, og bortimot midnatt var vi fremme. Vi hadde ringt hotellet og sagt fra at vi kom sent, så det var helt iorden. Hotellet virket bra, og det kjentes godt å komme seg til sengs etter den lange reisen. Guttene og jeg delte ett rom, mens Torunn og Eivor hadde det andre.

Søndag 10.05:

Idag sto Nazareth og Megiddo på planen, begge to i samme retning en drøy times kjøring fra Tiberias. Avstandene i Israel er heldigvis ikke så store.

Vi tok Nazareth først. Etter litt leting fant vi en parkeringsplass ikke så langt fra Bebudelseskirken. Tradisjonelt sett har Nazareth alltid vært en overveiende kristen by[4], og med unntak av de typiske souvenirkioskene, var forretningene stengt siden det var søndag.

Selv om det ikke kan dokumenteres at det faktisk var her det skjedde[5], er det likevel spennende å se utgravningene under Bebudelseskirken, der man bl.a. har funnet et nesten intakt hus fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse.

Oppe i selve kirken var det gudstjeneste – på fransk. Det var en fransk pilgrimsgruppe som hadde med egen (romersk-katolsk) prest, som holdt gudstjeneste. Den samme gruppen skulle vi treffe igjen siden både i Nablus og i Jerusalem. Jeg valgte å overvære gudstjenesten, mens de andre tok seg en tur ut.

På vei tilbake til bilen passerte vi et muslimsk gravfølge. Den høylydte klagingen og ropingen virket svært uvant for oss, men dette er vanlig i Midt-Østen, blant jøder og kristne såvel som blant muslimer. Vi noterte oss imidlertid at det kun var menn i gravfølget.

Megiddo, byen som har gitt navnet til Megiddo-fjellet[6], er idag kun en ruin[7]. Mye av byen er gravd ut og gir et godt inntrykk av hvordan en by på kongene Davids og Salomos tid har vært[8]. Mange verdifulle funn er gjort i byen, men det aller mest verdifulle er antakelig funnet av et tempel med samme grunnplan som vi antar at det store tempelet i Jerusalem må ha hatt[9]. Å gå i den gamle vanntunnelen var spennende, selv om Eivor også syntes det var litt skummelt der nede.

Vebjørn var nesten mer opptatt av dyrelivet ved Megiddo enn av selve stedet. Han fløy rundt og fotograferte tusenbein og sommerfugler. Selv var jeg uforsiktig og fikk ikke i meg nok å drikke i den intense varmen, så da vi kom tilbake til hotellet, måtte jeg slenge meg nedpå. Vi tok lærdom av den hendelsen og sørget for å få i oss nok væske på resten av turen.

Om kvelden gikk vi på byen for å spise middag. Vi endte på en marokkansk-jødisk restaurant med deilig mat. Da innehaveren oppdaget at jeg kunne snakke fransk, fikk vi en førsteklasses service, og han fortalte en del om hvordan det hadde vært å være jøde i Marokko.

Mandag 11.05:

Vi hadde lovet Eivor og guttene en badetur i Genesaretsjøen. Dette kunne greit la seg kombinere med et besøk i Kapernaum, så vi satte kursen nordover, helt til den gamle grensen mellom Israel og Syria fra før krigen i 1967. Det gjorde særlig inntrykk på Asgeir å se hvor utsatt de israelske landsbyene hadde vært for syrisk ildgivning fra Golan-høydene.

Etter en stund fant vi et egnet badested. Vannet var varmt og deilig, men det var skremmende å se hvor lav vannstanden var. Etter to år med lite regn var sjøen blitt tappet ganske langt ned for å få tilstrekkelig vann til landbruket. En fortsatt nedtapping vil antakelig kunne få svært alvorlige følger for en allerede sårbar natur[10]. Til Torunns store skrekk får Vebjørn øye på en slange i gresset ikke langt fra badeplassen. Sannsynligvis er den ikke giftig, men man kan aldri vite, og Torunn vil ikke at Eivor skal få vite om den, forat hun ikke skal bli skremt.

Et stykke bortenfor badeplassen så vi en innhegning med dromedarer. Disse hører egentlig hjemme i Negev-ørkenen, men hentes opp til Gallilea i turistseongen om sommeren. Eivor var fyr og flamme og ville ri kamel. Dermed måtte pappa til pers. Vi ble utstyrt med ”beduinklær”, og så ble kamelen med oss oppå leiet noen ganger rundt i en innhegning. Artig å ha gjort det!

Så var det Kapernaum[11], en by som spilte en vesentlig rolle i Jesu virke i Gallilea. Det var antakelig her Han bodde de årene han virket som predikant[12]. I hvert fall var det her han fant sine første disipler, fiskerne Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Og det var i Kapernaum Jesus helbredet Peters svigermor. I likhet med Megiddo er Kapernaum idag kun en ruinby, og den byen vi ser, er antakelig fra ca. år 200, dvs. ikke den samme byen Jesus bodde og virket i[13], selv om forskjellene nok ikke er så veldig store. Synagogen er antakelig ganske lik den Jesus selv pleide å gå i da Han bodde her, om enn noe større, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det kan ha sett ut i det huset som fremstilles som ”Peters hus”. Over huset er det bygd en kirke som ser ut som den henger i luften over den gamle ruinen.

Denne kvelden spiste vi middag på en uterestaurant. Jeg syntes ikke det gikk an å være ved Genesaretsjøren uten å ha spist St. Petersfisk[14], men det var bare Asgeir som fulgte meg i det menyvalget. De andre ville imidlertid smake, og de var enige i at det slettes ikke smakte så verst.

Tirsdag 12.05:

Kursen settes sørover. Det første stykket går veldig greit. Veien er ny og moderne, og trafikken er ikke noe problem. Ikke er det så veldig varmt heller – ennå. Etterhvert nærmer vi oss grensen til Vestbredden og palestinsk selvstyreområde, og vi kjenner at spenningen stiger. Men det hele er helt udramatisk. Vi passerer en israelsk grensepost og litt senere en palestinsk politimann som sitter midt i veien og knapt løfter blikket da vi passerer. Jeg hadde skrevet ut noen skilt med norske og palestinske flagg til å ha i bilruten i de palestinske områdene for å identifisere oss som ikke-israelere, men stemningen var så avslappet, at vi ikke fant det nødvendig å ta noen slike forholdsregler.

Vi følger hovedveien som fremdeles er av meget god standard, men trafikkbildet har endret seg vesentlig. Bilparken her er atskillig eldre og mye mer nedslitt enn i selve Israel[15]. Periodevis er det også langt mellom biler med israelske skilter, men vi opplever ikke noen form for fiendtlighet fra hverken bilister eller andre langs veien. Enkelte steder ser vi israelske bosetninger[16] på høydene, godt forskanset bak sandsekker, piggtråd, murer, spikerbelter og tungt væpnede vaktposter. Snakk om frivillig å bosette seg i konsentrasjonsleierer! Hvordan skal det noen gang kunne bli fred i dette området, så lenge disse bosetningene ligger der som åpenlyse uromomenter? Hvordan skal en stat kunne ha en mengde bosetninger tilhørende en annen stat i sin midte? Det er bare nødt til å skape problemer, for ingen av bosetterne vil noensinne akseptere å bli en del av en fremtidig palestinsk stat.

Kjøreferdighetene får sin første store utfordring i byen Jenin. Her er trafikken minst like håpløs som det verste jeg husker fra 1983. Gatene er smale og kronglete, og det er biler, esler og folk på kryss og tvers, og det tutes og kjeftes i ett. Begrepet høyrekjøring er i beste fall veiledende, og bilene ser ut deretter. Det er knapt en eneste bil uten en eller flere bulker. Gamle er de stort sett også. Erfaringen fra drosjekjøringen kom vel med, og jeg pustet lettet da vi var vel ute av kaoset igjen.

Vel ute av Jenin stopper vi ved en liten kafé og får oss en matbit. Like bortenfor er det en palestinsk bonde som selger vannmeloner, og vi kjøper med oss et par stykker. Solmodne vannmeloner er definitivt mer velsmakende enn dem vi får i butikkene hjemme. Dessuten er det en grei måte å få i seg nok væske, for det trengs. Her er det varmt! - selv om vi med hensikt har valgt mai for å komme den verste varmen i forkjøpet.

Vi hadde egentlig tenkt å dra innom det gammeltestamentlige Samaria[17], men vi valgte å droppe det, dels fordi kjøringen tok lenger tid enn beregnet, dels fordi det var så varmt, og vi valgte å prioritere Nablus og Jakobs brønn.

Var trafikken i Jenin ille, så var Nablus[18] enda verre. I hovedgaten var det merket opp 4 kjørefelt, 2 i hver retning. Teorien er jo grei nok. Praksis var imidlertid at man kjørte 8 i bredden - minst, sånn gjennomsnittlig 4 i hver retning, men noe egentlig system i galskapen var det ikke, så her måtte man bare se seg for og passe skjermene sine. To tredjedeler av bilene så ut til å være gule, palestinske drosjer, og mesteparten av det øvrige israelske turistbusser med sjåfører som hensynsløst benyttet seg av sine tungtveiende argumenter. Sist jeg var her, var gatene skiltet på både hebraisk, arabisk og engelsk. Nå var både den hebraiske og den engelske skiltingen fjernet, og selv om jeg kan noen få ord på arabisk, kan jeg overhodet ikke lese språket. Jeg har ennå til gode å klare å se de ulike bokstavene fra hverandre. Den eneste muligheten er å spørre seg frem. Men det er mange her som kun forstår sitt eget språk, og mine arabiskferdigheter er sørgelig begrensede. Men jeg klarer å spørre meg frem til folk som snakker engelsk, og vi blir geleidet i vei. Etter sigende skal det visstnok fremdeles befinne seg ett gateskilt med engelsk tekst et stykke oppe i hovedgaten, men det så vi ikke. ei heller så jeg Nablus’ eneste trafikklys der det hang på amerikansk vis på høyde med 3. etasje midt i et aldeles håpløst tilkorket gatekryss. Derimot så den palestinske politimannen på hjørnet meg der jeg kjørt mot rødt lys. Dermed var det pip i fløyta og ubønnhørlig inn til fortauskanten. Overhøvlinga kom på arabisk i et rasende tempo. Jeg gjorde midt beste for å fortelle ham at jeg ikke forsto arabisk, og spurte om han snakket engelsk. Det gjorde han ikke, men etter hvert roet han seg litt og spurte om jeg snakket hebraisk, noe jeg ikke gjør. Jeg forklarte at jeg snakker norsk, engelsk, tysk, fransk, spansk osv, men ikke arabisk og hebraisk, hvorpå mannen gikk over til et høyst hjemmelaget, men meget klart og forståelig tegnspråk. Jeg fikk klar beskjed om at jeg hadde kjørt mot rødt lys, og at jeg fikk se til å bruke øynene! Jeg la meg flat og sa ja og ja til alt sammen, men jeg hadde problemer med å holde meg alvorlig da det plutselig kom fra Eivor i baksetet: ”Pappa, trenger du tolk? Nå forstår jeg plutselig arabisk!” Det samlet seg etter hvert ganske så mange biler bak oss, og tutingen begynte å bli svært så intens, så etter å ha gjort det helt klart hva han mente om kjøringen min, fikk vi beskjed om å komme oss videre litt faderlig fort, en oppfordring jeg ikke var sen om å etterkomme.

Etterhvert fant vi stedet vi lette etter, den gamle brønnen som etter sigende skal være den brønnen der Jakob fant vann til dyrene sine[19], og der Jesus møtte den samaritanske kvinnen[20]. Om det virkelig er samme brønnen, kan vi ikke si med sikkerhet, men brønnen slik den er nå, er mange hundre år gammel, og jeg kjenner ikke til andre tilsvarende gamle brønner i området, så der er en viss sannsynlighet for at den er autentisk. At brønnen er i ortodoks[21] og ikke romersk-katolsk eie, styrker også sannsynligheten for at den kan være autentisk.

Der har stått en gammel kirke på stedet, men denne er for lengst revet, og det eneste som er igjen av den, er et kjellerkapell med selve brønnen. I den tilhørende hagen er der imidlertid under oppføring en helt ny, stor kirke som forhåpentlig vil stå ferdig i løpet av et par år, dersom den nåværende fredelige utviklingen får lov til å fortsette. Vi la merke til at trappen ned til kirken og hagen var belagt med stein som minnet umiskjennelig om larvikitt[22]. Over byggeplassen vaier både det palestinske og det greske flagget, sistnevnte ikke bare fordi midlene til kirkebygget hovedsaklig er samlet inn i Hellas, men like mye i håp om at det skal representere en beskyttelse mot angrep fra både islamister og israelere.

Vannet i brønnen smaker friskt og kjølig. Det er også mulig å få kjøpe små, forseglede krukker med vann fra brønnen, og vi velger å kjøpe med oss en[23]. Minneplaketten over munken som ble drept i kapellet av jødiske, antikristne ekstremister på 1970-tallet, gjorde stort inntrykk på guttene. Idet vi skulle gå, kom den franske gruppen jeg hadde vært på gudstjeneste sammen med i Nazareth. Presten kjente meg igjen, og vi ble stående og prate litt før jeg løp etter de andre.

Veien videre fører oss over en utløper av fjellet Garissim der det i gammeltestamentlig tid sto et tempel før tempeltjenesten ble sentralisert til Jerusalem, og der tilhengerne av den samaritanske religionen[24] fremdeles slakter sitt påskelam, slik de har gjort hele tiden siden de skilte lag med jødedommen etter at den judeiske befolkningen vendte tilbake fra eksilet i Babylon ca. år 525 f. Kr.

Nærmere Jerusalem begynner trafikken å gå langsommere, og årsaken er israelsk kontroll av all trafikk ut av selvstyreområdene. Vi så flere biler bli grundig kontrollert, særlig biler med palestinske skilter eller palestinsk utseende sjørfører/passasjerer, men for vårt eget vedkommende var det nok å vise de norske passene, så ble vi vinket gjennom. Det eneste grensesoldaten var interessert i, var hvilket språk vi snakker i Norge. På den palestinske siden var der ingen kontroll.

Vel fremme i Jerusalem finner vi etter litt leting hotellet vårt. Det viser seg imidlertid at de har måtte omplassere oss til et annet hotell like ved, Hotell Kikar Zion[25], men standarden er den samme, og det nye hotellet ligger minst like sentralt, midt på Sions-plassen, Vest-Jerusalems absolutte sentrum.  

Onsdag 13.05:

På Sions-plassen er det et yrende og spennende folkeliv. Stadig skjer det noe som for oss oppleves som eksotisk, men som avspeiler de store spenningene i det israelske samfunnet. Denne morgenen var det en ytterliggående religiøs ungdomsgruppe, fra en av de mange ny-messianske bevegelsene, som demonstrerte til fordel for sin rabbiner som tydligvis stilte som kandidat ved valget. De danset og sang til musikk fra enorme, bilmonterte høytalere. Etterhvert arbeidet de seg opp i en intens ekstase og begynte også å danse oppå biltakene. All trafikk stanset fullstendig opp i den drøye halvtimen demonstrasjonen pågikk.

I flokk og følge drar vi til Gamlebyen, som slett ikke er så gammel som mange tror[26]. Det går en jevn strøm av turister mot Gamlebyen – og en nesten like jevn strøm av ytterligegående jødiske religiøse[27]. Vi gikk inn gjennom Jaffa-porten, og like innenfor ble vi praiet av en handelsmann som nettopp hadde åpnet butikken for dagen og var ivrig etter å gjøre dagens første handel. En god førstehandel ville bringe lykke for resten av dagen[28], og han bedyret at vi ville få god pris hvis vi ville være dagens første kunder. Etter mye pruting endte vi opp med å kjøpe noen lekre rødvinsglass i krystall[29] til litt under halvparten av den prisen som opprinnelig var forlangt[30]. Vebjørn kjøpte 6, Torunn og jeg 12. Asgeir ville heller ha hvitvinsglass og fant noen han likte, i en butikk lenger borte i neste gate.

Vi fortsetter innover i Gamlebyen. Overalt skal folk selge deg et eller annet, og det eneste språket de forstår når vi prøver å si nei, er, her som overalt ellers, sitt eget. ”Nei” på arabisk heter "la"!

Et stykke oppe i gaten treffer vi på en gullsmed, Moses kaller han seg, som gjerne vil ha oss inn i butikken sin. Vi har imidlertid ikke til hensikt å handle gullsmedvarer, og det forteller vi ham. Det er greit nok, men prate sammen kan vi vel? Joda, det kan vi, og han lurer på hvor vi kommer fra. Da vi forteller at vi kommer fra Norge, blir det som så ofte ellers litt prat rundt Oslo-avtalen. Så forteller han at han har en tidligere kjæreste i Norge, og han lurer på om vi kan hjelpe ham med å skrive et par setninger til henne på norsk for å fortelle henne hvor høyt han elsker henne. Hvordan han får denne historien til å rime med det han også forteller om at han er gift og har barn på alder med Eivor, er ikke godt å si, men vi er nå med på leken. Av en eller anen grunn forstår han imidlertid at vi ikke har til hensikt å la oss lure til å kjøpe noe. Kanskje det er opplysningen om vårt kjennskap til Tutunji-familien som redder oss igjen, eller kanskje det at jeg forteller at jeg har truffet noen medlemmer av en gullsmedfamilie fra Ramallah i Norge? Uansett prøver han ikke å selge oss noe. I stedet lager han et sett med øredobber og gir Eivor som gave.

I løpet av samtalen kommer vi også inn på spørsmålet om kriminalitet i Gamlebyen, spesielt med tanke på hva som ville kunne skje hvis Eivor kom bort fra oss. Moses er helt klar på at i Gamlebyen må du være forberedt på det meste. Folk stjeler gladelig lommeboka di, og forretningsfolkene tar ikke 5 øre for å svindle deg rett rundt. Men ingen rører et barn! Den som forgriper seg på et barn, er den laveste og simpleste av alle skapninger og fortjener ikke å leve. Gatens jus vil innhente vedkommende umiddelbart, og han vil bli drept. Dersom de kommer over et barn som har gått seg bort i Gamlebyen, vil de gjøre alt de kan for å få barnet bragt tilbake til sine foreldre, inkludert å bringe barnet til israelsk politi for å få hjelp.

Etter en stund kommer vi frem til Via Dolorosa og følger denne til Oppstandelseskirken. Følelsen ved å være her igjen, er like sitrende som da jeg var her for 16 år siden. Det er en helt spesiell opplevelse å vite at etter all sannsynlighet var det innenfor denne kirkens vegger både korsfestelsen og oppstandelsen fant sted[31]. Innvendig er kirken et virvar av kapeller tilhørende den romersk-katolske, den ortodokse, den armenske, den syriske, den assyriske og den koptiske Kirke. Ved inngangen til selve graven står det flere sett med lys. Størrelsen varierer med den enkelte kirkeavdelings eierandel i bygget[32]. Inne i graven rår det fullstendig taushet, og det faller helt naturlig å be en bønn og takke Gud for Kristi oppstandelse før man går ut igjen.

Fra Oppstandelseskirken begir vi oss i retning Tempelet og Vestmuren. Det er greit å finne frem, men for å komme ut på plassen foran Vestmuren[33] må vi gjennom en kontrollpost der alle bager blir undersøkt på samme måte som på en flyplass. I tillegg må vi gå gjennom en metalldetektor. Har tar man ingen sjanser på eventuelle terrorhandlinger fra palestinsk side. Eivor som gikk i shorts må ta på seg et knelangt knytteskjørt[34]. Shorts regnes som uanstendig. Ute på plassen patruljerer tungt væpnet grønt politi[35].

Det er kun guttene og jeg som får komme ned til plassen nærmest Vestmuren. Kvinner har ingen adgang[36]. Her vrimler det med ultra-ortodokse jøder med sine svarte kapper og hatter og sine hengekrøller. Guttene synes de ser ut som de er gått fullstendig fra vettet der de står og rugger frem og tilbake i bønn. Vi begir oss innover i tunellen under den inntilliggende bebyggelsen. Det er som å begi seg inn i en maurtue. Med få unntak er det kun "svarthatter" og "hengekrøller" her inne, og fiendtligheten er til å ta og føle på. Jeg føler det samme ubehaget som jeg følte da jeg var her i 1983, og det er godt å komme ut igjen. Jeg kan se at det har gjort inntrykk på guttene også.

Etter en stund begir vi oss opp på selve tempelhøyden. Store skilt forteller at det er forbudt for jøder å gå opp på tempelhøyden[37]. Igjen må vi gjennom sikkerhetssjekk, men denne gangen er det jødisk terrorisme man er på vakt mot[38]. Men nå er heller ikke knyteskjørtet Eivor fikk nede på templeplassen tilstrekkelig, og det må byttes ut mot et fotsidt. Vi får ikke lov til å ta med fotobagene inn i el Aqsa-moskeen. Dette forbudet ble innført etter at en europeisk Israels-sympatisør hadde fått med seg sprengstoff inn i moskeen for en 10 års tid siden. Det er i det hele tatt tydelig at sikkerhetstiltakene på både den ene og den andre siden er betydelig skjerpet siden jeg var her sist. Ved inngangen til klippedomen står det store skilt som forteller at ”usømmelig fremferd” ikke er tillatt. At jeg holder armen rundt Eivors skulder mens jeg skal forklare noe for henne, er tydligvis usømmelig nok, og jeg får klar beskjed om å ta armen vekk fra henne. Akk ja!

Eivor hadde ytret ønske om å få se den store menora’en[39] ved Knesset. Å finne frem var lett, og det var ikke noe problem å parkere bilen i nærheten. Vi kom ikke helt frem til selve parlamentsbygningen. Den var avsperret med solide gjerder. Oppkjørselen var også sikret med kraftige sperringer, bl.a. piggbelter som ville flerre dekkene av en bil som prøvde å forsere sperringene, og kontrollposter med ”grønt” politi. Jeg var overrasket over at politisoldatene sa ja til at jeg kunne fotografere sperreanordningene.

Da Torunn var i Jerusalem i 1996, kjøpte hun med tre stolaer til meg, hvit, rød og grønn. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg ville komplettere settet med lilla – og om mulig: svart, og dro tilbake til Gamlebyen for å se. Asgeir ble med meg, og vi var innom ganske så mange forretninger før vi fant en lilla som både var pen i fargen, og som ville passe sammen med dem jeg allerede hadde. Ved en tilfeldighet fikk vi også øye på en svart stola med et mønster som skilte seg helt ut fra alt vi hittil hadde sett. Asgeirs dom var like klar som umiddelbar: Den måtte jeg kjøpe. Og ja, den var helt spesiell, og vi så ingen som i det hele tatt liknet, noe sted[40].

Da stolaene var kjøpt, valgte Asgeir å gå tilbake til hotellet, mens jeg ønsket å rusle rundt en stund til. Denne rusleturen førte meg til det sørøstre hjørnet av Gamlebyen der tradisjonen vil ha det til at kong David er begravd. Stedet er på jødiske hender, og for å slippe inn kreves det at man har på seg en jødisk yarmulka[41] eller et annet passende hodeplagg[42]. Det er ikke stort å se der inne, annet enn et par jødiske menn som står og ber. Hvor gammel tradisjonen som knytter kong Davids grav til dette stedet, er, aner jeg ikke, men jeg antar at gehalten i det er den samme som i de fleste stedene knyttet til Jesu liv og virke: Det konkretiserer historien, og så er det ikke så farlig hvor vidt Abraham virkelig ble begravd her eller et annet sted i nærheten. Men det våger jeg ikke å si til den jødiske guiden som har hengt seg på meg. Han skal også vise meg ”stedet der Jesus innstiftet nattverden”, og tar meg med til et hus i nærheten. Og ganske riktig er det også her en tradisjon som knytter stedet til Jesu samvær med disiplene på Skjærtorsdag, men denne tradisjonen har ikke vært sterk nok til at det er blitt bygd noen kirke på stedet, og huset vi befinner oss i, eksisterte definitivt ikke på Jesu tid. Jeg tar imidlertid et bilde, og så har jeg fått nok. Nå vil jeg bli kvitt fyren og komme meg tilbake til Oppstandelseskirken. Han protesterer vilt, for han er ikke ferdig med å vise meg rundt, og dessuten kommer jeg ikke til å finne veien tilbake på egen hånd. Da det endelig går opp for ham at jeg mener alvor, skal han plutselig ha betalt for sine påtvungne tjenester, hele 100 shekel – for å ha mast seg innpå meg i 20 minutter! Jeg byr ham tiendeparten, og meget fornærmet tar til slutt han pengene og forsvinner. Lærdom: Bli kvitt dem med én gang!

Da jeg kom tilbake til Oppstandelseskirken[43] hadde jeg en underlig opplevelse: Jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen, og da jeg snur meg, ser jeg rett inn i ansiktet på en kraftig ortodoks prest. ”I know you, father,” sier han og fortsetter: ”One late evening many years ago you come here alone, and we pray together.” Langsomt går det et lys opp for meg, og jeg husker ansiktet hans[44]. ”Det er jo over 16 år siden”, sa jeg overrasket. Joda, bekreftet han og fortalte at de lokale, ortodokse kristne ikke var vant til at utenlandske kristne i det hele tatt la merke til dem, langt mindre brød seg om å be sammen med dem. Den stunden vi hadde bedt sammen den gangen, hadde gjort så stort inntrykk at han uten videre kjente meg igjen etter alle disse årene!

Det skulle være gudstjeneste i den romersk-katolske delen av kirken, og jeg bestemte meg for å overvære denne. Gudstjenesten var på italiensk og ble forrettet av en kardinal fra Italia. Jeg forsto ikke alt, men jeg kjenner jo liturgien, og det jeg forsto av prekenen, hørtes bra og evangelisk ut. Jeg rakk såvidt å ta imot nattverden, og så måtte jeg løpe for å holde avtalen med Nabil.

Før vi dro til Gamlebyen hadde vi ringt Nabil og blitt enige om å møtes på hotellet på ved 18-tiden, og gjensynet mellom ham og Torunn var hjertelig. Vi ble sittende en stund og prate, og han fortalte litt om situasjonen for palestinerne generelt og for seg selv spesielt. Han er sjefsredaktør for de arabiske nyhetssendingene i israelsk TV, den eneste palestineren som har oppnådd en ledende stilling i den israelske mediaverdenen – og han er ikke engang israelsk statsborger. I likhet med mange andre palestinere i de områdene Israel erobret i 1967, har han beholdt sitt jordanske statsborgerskap, selv om hans jordanske pass er gått ut for lengst, og han kun kan reise utenlands på midlertidige papirer. Før han gikk, inviterte han oss til middag neste dag. Da han spurte hva vi hadde lyst på å spise, var Torunn helt klar på at hun gjerne ville ha ”upside down”[45]. Med et smil fortalte Nabil at kona hans hadde sagt på forhånd at Torunn kom til å ”bestille” akkurat den retten.

Torsdag 14.05:

Idag sto Betlehem på programmet. På kartet så veien grei ut, men veiskiltingen var ikke helt på topp, og vi klarte å bomme i et veikryss. Dermed rotet vi oss først inn i et palestinsk boligområde, og før vi visste ordet av det, befant vi oss i en av de omstridte israelske bosetningene utenfor Jerusalem. Hvor vi befant oss i forhold til der vi trodde vi skulle være, ante vi ikke, men til slutt fant vi et menneske som kunne nok engelsk til å geleide oss på rett vei igjen.

Vi kom frem til slutt, men å finne en parkeringsplass var slett ikke så enkelt. Til slutt allierte vi oss med noen palestinske gutter som sa seg villige til å passe på bilen mot en liten godtgjørelse, og da vi kom tilbake, sto de fremdeles vakt ved den håndfullen biler de hadde tatt på seg ansvar for, deriblant vår.

Hele situasjonen i Betlehem virket langt mer avslappet og optimistisk enn jeg kan huske fra 1983. Torunn har ikke vært her før, for da hun var i Jerusalem i 1996, var situasjonen så spent at hele Vestbredden var fullstendig avsperret. Byen var preget av nybygg og oppussing og restaurering av eldre bygninger. Bygningene tilknyttet de palestinske selvstyremyndighetene var lett synlige i bybildet, og på både disse og andre større bygninger sto det plaketter som fortalte hvilket land som hadde betalt for byggingen eller oppussingen.

Fødselskirken har hatt en turbulent historie. På 800-tallet ble den brukt som stall av persiske soldater som hadde erobret det meste av Midt-Østen. Etter at perserne var drevet bort igjen, bestemte man seg for å mure igjen den store hoveddøren, slik at det aldri mer skulle være mulig å få en hest inn i kirken, og idag er der bare en smal dør, så lav at de fleste voksne mennesker må bøye seg for å komme inn. Gulvet i kirken ligger idag en god meter høyere enn det opprinnelige, men gjennom noen luker kan man se ned til det opprinnelige gulvet med sine vakre, bysantinske mosaiker.

Selve Fødselsgrotten[46] ligger én etasje ned under kirkens hovedalter. Stedet der man mener krybben skal ha stått, er markert med en stor sølvstjerne i gulvet, og like bortenfor ligger den sidegrotten der tradisjonen mener at familien bodde under oppholdet i Betlehem. Også lutheranerne, den største protestantiske kirken blant palestinerne, har sin Fødselskirke like i nærheten, på andre siden av Krybbeplassen.

På veien tilbake til Jerusalem var den israleske grensekontrollen langt strengere enn da vi kom nordfra. Denne gangen ble passbildene sjekket, og bilen ble kontrollert for å sikre at vi ikke hadde med noen skjulte passasjerer. Den grundige kontrollen skyldtes nok at dagen er Israels nasjonaldag, den datoen det daværende britiske mandatet[47] opphørte, og staten Israel ble erklært i 1948.

Da vi kom til hotellet, ble jeg stående og prate litt med Robert, dørvakten som vi hadde fått veldig god kontakt med. Han hadde lagt merke til at jeg kunne en del fremmedspråk, men denne gangen mente han at han skulle kjøre meg fast, og, vel vitende om at jeg ikke snakket hebraisk, pekte på en mann han hadde snakket med: ”Den mannen kan du ikke snakke med, for han forstår ikke hverken engelsk elleer tysk, bare hebraisk og sitt eget morsmål!” Det var jo en utfordring, og jeg tok den. Hvor kom mannen fra? Romania. Aha! Snakker du russisk? Ja, det gjorde han. Ansiktsuttrykket til Robert var bare helt kostelig.

Etter at vi hadde hvilt stelt oss litt, bar det avgårde til Nabil og familien på Oljeberget. Det viste seg å ikke være så enkelt. Det vrimlet med skolebarn og andre som skulle feire nasjonaldagen, og store deler av sentrum var avstengt, og når israelsk politi stenger en vei, da gjør de det grundig. Det var plett umulig å komme gjennom. Vi gjorde flere forsøk, bl.a. på å forklare politiet at vi var ventet til middag hos en familie på Oljeberget, men det nyttet ikke. Veiene var og ble stengt.

Hvem sa at Gud ikke sender engler i vår tid? I vårt tilfelle kom englene i form av to unge palestinske menn i en hvit mercedes uten registreringsskilter. Gjennom fattige palestinske boligstrøk og smale, kronglete gater gjorde de først ett forsøk på å finne et smutthull, så et til inntil de bestemte seg for å lede oss rundt til baksiden av Oljeberget. Etter hvert begynte jeg å kjenne meg igjen. Vi var på vei til Betania, der Jesus vekte opp Lasarus[48]. Etter en stund pekte sjåføren opp en sidevei, og så forsvant de i en støvsky i retning Betania, uten at vi fikk anledning til hverken å si takk eller å gi dem noen form for påskjønnelse for hjelpen[49]. Den veien vi nå skulle opp, gikk jeg for 16 år siden, og jeg husker jeg takket Gud for at jeg ikke var nødt til å kjøre den! Veien er bratt, smal, svingete og omgitt av høye murer. Jeg er slett ikke sikker på at vi ville se det tidsnok, hvis noen plutselig skulle komme ut fra en av portene, og hvis vi skulle møte en bil her, ville det ikke være mulig å komme forbi, og tanken på å måtte rygge ned igjen fristet ikke i det hele tatt. Oppover gikk det, helt opp til Betfage, der Jesus fant eselfolen Han red inn i Jerusalem på Palmesøndag[50]. Der kom vi over på en bredere og ikke på langt nær så bratt vei. Da gjensto det bare å finne veikrysset der vi skulle møte Nabil. Han hadde flyttet siden Torunn var her sist, men avtalen var at vi skulle møtes i et kryss like ved den gamle leiligheten. Etter en liten stund kjente Torunn seg igjen, og ganske riktig, der sto Nabil og ventet. Vebjørn hoppet over i hans bil, og vi fikk Nabils sønn i vår, og så bar det tilbake i retning Betfage. Like før Betfage tok vi av. Først gikk det litt oppover. Deretter gikk det nedover, og så gikk det veldig nedover. Hadde jeg ikke sett Nabil kjøre ned først, er jeg ikke helt sikker på om jeg hadde tatt sjansen. Men jeg kjørte ned – og skarpt inn til høyre, og dermed var vi fremme. Nabils kone, Hannah viste like hjertelig gjensynsglede som Nabil selv i møte med Torunn, og vi andre følte også hjertevarmen i den velkomsten vi fikk. Inne var det dekket opp til middag, og flere andre slektninger som bodde i huset kom og spiste sammen med oss.

Forhjulsdrevet bil og bratt grusbakke er ingen god kombinasjon, og jeg var lite lysten på å kjøre opp bakken fra huset til Nabil. Jeg foretrakk å rygge opp. Èn av guttene tok oppstilling i bakken, den andre på toppen, og da de ga klarsignal, ga jeg fullfart baklengs opp mens grusen sprutet fra forhjulene. Torunn foretrakk å gå opp og vente på meg på toppen. Etter det Torunn husket fra sist, var den veien der Nabil hadde ventet på oss, den korteste veien ned igjen fra Oljeberget. Men dit kom vi ikke. Hele det området var nå avstengt og fullt av festende israelere. Det var bare ikke snakk om å få komme gjennom. altså måtte vi kjøre rundt. Veien ned igjen til Betania fristet ikke, så vi fortsatte vestover Oljeberget og fant en vei som gikk i retning Ramallah, og etter en stund kom vi ned på den samme hovedveien som vi hadde kommet da vi kom fra Nablus, og kom uten flere problemer kom  tilbake til Jerusalem.  

Fredag 15.05:

Massada i den sørlige enden av Dødehavet, ikke så langt fra der man mener at byene Sodoma og Gomorra må ha ligget, har en helt spesiell betydning for israelsk historie[51], og en tur dit hører med. Pga. den dramatiske historien var det også et av de stedene guttene hadde ytret ønske om å komme til.

Fra Jerusalem gikk veien øst- og nedover. Selve Jerusalem ligger ca. 300 m.o.h., og vi skulle så langt ned som 400 m.u.h.![52]  Etterhvert forsvant bebyggelsen, og vi kom inn i et virkelig ørkenområde der de eneste sporene av liv utenom veien var noen fattigslige beduinleirer. Like ved Jeriko svingte vi sørover langs Dødehavet. Her og der ser vi mer eller mindre tørre trær, og vi kan lure på hvordan noe i det hele tatt kan klare å vokse i et så varmt og tørt område. Et par steder ser vi likevel oaser som er bygd ut til frodige jordbruksområder. Det meste som dyrkes her, er dadler. Et sterkt ønske om å bade i Dødehavet er ikke til å komme forbi[53], og etterhvert fant vi et sted i nærheten av kibbutzen Ein Ged. Sanden på stranden var varm! – og vannet var salt. Det sved i alle sår og porer i kroppen. Jeg hadde et sår med en antydning til betennelse i, men etter et drøyt kvarter i vannet var ethvert spor av betennelse fullstendig borte vekk.

Torunn er ikke særlig glad i taubaner, men da hun så alternativet, valgte hun likevel taubanen. Asgeir ønsket å gå, og jeg slo følge med ham. Jeg skal innrømme at det røynet på i solsteiken, men opp kom vi. Utsikten fra Massada er fantastisk[54]. Med kikkert kan vi se over til Jordan i øst og ned til området der Sodoma og Gomorra skal ha ligget[55], i sør. På vestsiden ser vi restene av den romerske rampen, og rundt hele fjellet er beleiringsmuren med militærforlegninger og fangeleirer lett å se. Herodes den stores palass har definitivt ikke vært noen fattigmannsbolig! Her er mosaikkbelagte gulv, sentralvarme, badekar og vannklosett! Der har vært synagoger[56], soldatkaserner, offisersboliger og opptil flere palasser.

For oss som kristne er Qumran, beliggende litt lenger nord på Dødehavskysten langt viktigere enn Massada. På Jesu tid var Qumran sentrum for den gammelisraelittiske bevegelsen som avviste den nye, geografiske og nasjonalistiske tolkningen[57] av de gammeltestamentlige løftene. Igjen er det utrolig at det faktisk har bodd mannesker her, ganske mange mennesker til og med. Men på nært hold ser vi noe av hemmeligheten. I en kløft i fjellet er det frodig grønt. Dette er et elveleie, selv om det er uttørket nå. Vegetasjonen røper imidlertid at det ikke er helt tørt, og elven finnes fremdeles under overflaten. Den begynner langt oppe i fjellene, i nærheten av Jerusalem, og i regntiden svulmer den opp og går stri. Så gjelder det bare å klare å ta vare på vannet til neste regntid kommer[58].

På tilbaketuren begynte det å nærme seg solnedgang, og vi satte farten opp, for jeg ville gjerne at de andre skulle få oppleve sabbatskvelden ved Tempelmuren. Jeg husket fra sist det fantastiske folkelivet med dansende yeshiva-studenter[59] og religiøse jøder i sine fineste festdrakter. Vi rakk det med et nødskrik. Dessverre var ikke folkelivet fullt så fargerikt som jeg husket det fra 1983, enten fordi hukommelsen har spilt meg et puss, eller fordi vi den gangen var der på en eller annen spesiell festdag[60]. Der var bl.a. ikke så mange av de dansende studentene, men de ytterliggående religiøse var det, og i anledning sabbaten var mange av de svarte hattene byttet ut med store, pelskantede hatter og de svarte frakkene med sølvglinsende silkefrakker som i våre øyne mest likner på morgenkåper. I tillegg var mange av langbuksene skiftet ut med knickers og hvite silkestrømper. Det er som klippet ut av bilder vi har sett fra øst-europeiske jødekvarter og –landsbyer for 100 år siden. Og på mange måter lever de mentalt der fremdeles. Det moderne samfunn vil de ha minst mulig med å gjøre.

Vi var etterhvert begynt å bli ganske så sultne. Hvor skulle vi finne mat en fredag kveld? Det måtte bli et eller annet sted i Gamlebyen, for i det jødiskdominerte Vest-Jerusalem ville absolutt alt være stengt nå etter at sabbaten var inntrådt. Men også i de kristne og muslimske delene av Gamlebyen fant vi bare stengte restauranter. Vi passerte en saftselger som vi et par ganger hadde kjøpt frisk juice av, og han lurer på vi er tørste idag også, men vi svarer som sant er, at denne gangen er det  ikke drikke vi vil ha drikke, men mat, hvorpå han ber oss vente et øyeblikk mens han løper og får tak i en kamerat av seg som driver en liten restaurant litt oppe i en sidegate. Som alle andre har han stengt for dagen, men på kameratens oppfordring åpner han restauranten sin ene og alene for oss. Kokken ble også tauet inn, og vi overlot til restauranteieren å velge ut hva vi skulle spise. Det var det minste vi kunne gjøre. Han spurte forsiktig om vi spiste arabisk mat, eller om vi skulle ha europeisk. Da vi fortalte at vi likte arabisk mat svært godt, lyste han opp, og maten som kom på bordet, var både velsmakende og rikelig. Dyrt var det heller ikke. Kan du annet enn å bli glad i slike mennesker?

Så bar det ivei til Oljeberget igjen, denne gangen for å besøke mor Fatima[61]. Hun har tidligere besøkt oss i Larvik sammen med resten av familien, og både den gangen og da Torunn var i Jerusalem for 3 år siden, fikk hun og Torunn spesielt god kontakt, til tross for at de ikke hadde noe felles språk. Nabils to søstre bodde sammen med moren i en ny og moderne leilighet, og den ene av dem er berømt/beryktet for sine egenskaper innen prutingens edle kunst[62], men da hun fikk høre hvordan Vebjørn gikk sin seiersgang fra butikk til butikk, innrømmet hun at hun hadde funnet sin overmann. Hun utnevnte ham til ærespalestiner og bestilte ham til neste handletur på byen.

Lørdag 16.05:

Idag er siste sjansen til å gå i Gamlebyen. Det var fremdeles en del gaver vi skulle kjøpe. Eivor ville bl.a. kjøpe med t-skjorter til noen av vennene sine hjemme. Vi visste at t-skjorter kostet 25 shekel i fastprisbutikkene i Vest-Jerusalem, og var enige om at skulle det bli noen handel, skulle prisene lenger ned enn som så. Vi bestemte oss for en forretning som så ut til å ha et godt utvalg, og som også trykte motiver på oppfordring mens man ventet.  Til slutt kom vi ned i 15 shekel pr. t-skjorte, og innehaveren satte igang med å lage de tekstene vi ønsket på dem. Mens han holdt på, kom det inn to amerikanske jenter i begynnelsen av 20-årene. De gjorde omtrent alle de tabbene som står i boka – og noen som ennå ikke er kommet på trykk! For det første kom de rett inn og begynte å snakke hebraisk til innehaveren, en palestiner. Sånt gjør man bare ikke, og han ”forsto ikke” hva de sa. Etterhvert gikk de over til engelsk og gikk rett på sak: De skulle ha noen t-skjorter; hvor mye koster det? - men plutselig ”forsto ikke” innehaveren engelsk heller. Jentene gikk over på tegn og fakter og fikk etterhvert oppgitt en pris som lå fire ganger så høyt[63] som det vi skulle betale. Vi syntes litt synd på dem og ga dem et lynkurs i skikk og bruk i arabiske butikker. Butikkinnehvaren moret seg kostelig, og etter en stund forsto han plutselig engelsk igjen og forklarte at det faktisk er uhøflig å opptre slik, både å snakke språket til det palestinerne opplever som en undertrykkende okkupajonsmakt, og å gå rett på sak, slik de hadde gjort. Men han skulle vise velvilje og la dem få t-skjortene sine til samme pris som vi skulle gi. Jentene rødmet, lovte å ta lærdom av hendelsen og takket for velviljen.

Da de to amerikanske jentene gikk ut av butikken, ble de anropt av en gammel palestiner som satt utenfor og røykte vannpipe: ”Hi, young ladies, you left something behind you!” Innehaveren av t-skjortebutikken flirte: Bare vent! Han kommer til å si at de har satt igjen fotsporene sine. Og ganske riktig: Jentene kom tilbake og så seg forvirret rundt, men kunne ikke finne at de hadde lagt igjen noe som helst. Hva da? ”Your footprints!” Den ene amerikaneren tok poenget og lo hjertelig; den andre ble sur. Da vi gikk, kom vi den gamle i forkjøpet og fortalte at vi visste godt at vi satte igjen fotsporene våre. Han tok den men en rungende latter og ønsket oss en god dag videre.

Torunn og Eivor dro tilbake til hotellet, mens guttene og jeg ble værende i Gamlebyen for å gjøre noen siste innkjøp. Vi skulle bl.a. kjøpe noen Jesus, Maria og Josef-skulpturer som vi dels skulle gi bort, dels ha som juledekorasjoner selv. Etter litt leting fant vi en forretning som så lovende ut, og etter de innledende rundene kom varene på bordet. Vi plukket ut seks stykker som vi likte, og så begynte prutingen. Selgeren begynte på 2.500 shekel, vi på 750. Da vi nærmet oss 1000 shekel spilte Vebjørn rollen sin så overbevisende godt at det var en fryd! Vi endte på 1050. Mens vi gjorde opp, stakk Vebjørn litt lenger ned i gaten for å hente et sjakksett han hadde vært og forhandlet[64] om mens vi andre hvilte etter turen til Betlehem i forgårs.

Vi hadde også lovet Moses å stikke innom for å si farvel før vi reiste hjem. Igjen ble vi sittende og prate en stund, og da vi reiste oss for å gå videre, kom han med et Jerusalemskors[65] i sølv. Det var en gave til Eivor. Da slo det meg plutselig at et gullkors kunne være en fin konfirmasjonspresang til henne, og til Moses’ store overraskelse sa jeg at jeg gjerne ville kjøpe et slikt kors. Det var tydelig at han hadde avskrevet oss som betalende kunder. Vi endte med et nydelig kors i 18 karat gull[66]. Jeg gleder meg til å gi Eivor det på konfirmasjonsdagen. Også Vebjørn kjøpte noen smykker for å ha som gaver.

Ettermiddagen tilbragte vi hjemme hos Nabil og familien. Det var vemodig å ta farvel. Hvem vet om vi noensinne møtes igjen?

Før vi tok kvelden, var Vebjørn og jeg nede for å si skikkelig farvel til Robert. Vi hadde tatt vare på to bokser med norsk laks i fløtesaus som vi ga ham i avskjedspresang. Dette satte han stor pris på. Etter en liten prat, dro vi opp igjen på rommet, men i heisen kom jeg på at han burde vite at det var fløtesaus på laksen, så han ikke gjorde noe som kunne skape en konflikt for ham i forhold til jødiske spiseforskrifter. All tekst på boksen var kun på norsk. Ned igjen. Roberts reaksjon var en buldrende latter: ”Do I look like a kosher man to you?” Spiseforskriftene kunne svarthattene og hengekrøllene overholde. Det interesserte ham overhodet ikke, og ingen forskrift skulle hindre ham i å nyte gaven han hadde fått.  

Denne kvelden satt en gruppe ungdommer fra et amerikansk pinsesamfunn og sang stillferdig på Sions-plassen. De sang en blanding av amerikanske og israelske folkeviser, spedd opp med noen evangeliserende sanger. Mange, særlig ungdommer, stoppet opp og lyttet til dem, noe som tydeligvis irriterte de ytterliggående religiøse jødene. En del av dem prøvde å få folk til å gå videre ved å informere dem om at de ble utsatt for et misjonsfremstøt, men de fleste, spesielt ungdommene, ble stående. Særlig én kar i 40-50-årene var aktiv og prøvde flere ganger å skyve folk til å gå videre, noe som ved et par tilfeller nesten uviklet seg til håndgemeng. Vebjørn tok et bilde av mannen hvorpå han vendte seg mot Vebjørn og forsøkte å få tak i kameraet mens han ropte "Gestapo, Gestapo!". Jeg så meg nødt til å gå imellom og ga klar beskjed om at hvis han hadde tenkt å gå løs på sønnen min, måtte han ta meg først. Han trakk seg da tilbake, og jeg fulgte opp med å kreve at han ba Vebjørn om unnskyldning med henvisning til at Vebjørns oldefar faktisk hadde vært ett av Gestapos talløse ofre. Dette nektet mannen, men spurte om vi var jøder. Til det var bare å si at det ikke angikk saken, men at han selv var en mann uten ære, hvis han ikke ville be om unnskyldning. Det var tydelig at jeg traff et ømt punkt, vel vitende at påstanden antakelig er den groveste fornærmelse man kan komme med i Midt-Østen. Men unnskyldningen satt langt inne, og han prøvde å hisse de omkringstående på oss. Vi begynte å vurdere en retrett til hotellet da det plutselig dukket opp en myndig mann i begynnelsen av 30-årene og sa at han skulle ta seg av dette. Den religiøse aktivisten fikk klar beskjed om at han hadde forbud mot å oppholde seg på Sions-plassen resten av kvelden, og at han ville bli arrestert dersom han ikke forsvant derfra umiddelbart. Samtidig var det også kommet til et par "grønne" politifolk, og mannen trakk seg unna. Senere på kvelden så vi ham i utkanten av Sions-plassen der han prøvde å peke oss ut for et par "svarthatter". Mannen som hadde kommet oss til unnsetning, ble stående en stund og prate, før han plutselig sa at han måtte videre. Det var noe trøbbel lengre oppe i gaten. Fra de omkringstående, fikk vi vite at denne mannen tilhørte det israelske hemmelige politiet, Shin-Bet. Flere av de omkringstående ville imidlertid prate med oss, og de ga veldig klart uttrykk for at de satte pris på at noen hadde våget å ta til motmæle mot en av de religiøse ekstremistene som, som flere ga tydelig uttrykk for, har altfor stor innflytelse i samfunnet, spesielt i Jerusalem. De ga også uttrykk for forundring over at min bestefar hadde dødd i tysk konsentrasjonsleir uten å ha vært jøde. Dt inntrykket de var blitt matet med gjennom sin skolegang, var at kun jøder ble drept i konsentrasjonsleirene. Etter hvert som samtalen fortsatte, og jeg fortalte om både sigøynernes holocaust, planene om å utrydde 30 millioner slavere samt NN-leirene, reagerte de med åpent sinne, ikke mot oss, men mot et skolesystem som de opplevde at haddee ført dem så ettertrykkelig bak lyset.

Søndag 17.05:

Det er litt rart å være langt hjemmefra idag, ingen flagg, ingen musikkorps og ingen barnetog, men heller ikke noe av alt ståket og styret som preger denne dagen hjemme. Vi skal imidlertid hjem idag, så vi får i det minste med oss slutten av dagen i Norge.

Vi måtte dra tidlig fra hotellet og valgte å ta frokosten i bilen. Torunn ”lånte” en teskje på hotellet, og så var det bare å komme seg avgårde. Så tidlig på dagen var det ikke så varmt, og veien mellom Jerusalem og Tel Aviv er en god, moderne motorvei, selv om en del av bakkene er ganske så bratte. Høydeforskjellen mellom Jerusalem og kysten er påtakelig.

Vel fremme på Ben Gurion-flyplassen leverte vi fra oss bilen og fikk tilbake kvitteringen for Visa-garantien, og så begynte moroa: Sikkerhetskontroll! Det var ikke snakk om å få sjekket inn før vi var sikkerhetsklarert[67]. To unge sikkerhetsoffiserer stoppet oss og begynte å spørre oss ut. Til deres store skuffelse fant de ikke noen hull i svarene våre, ei heller da de gikk løs på Asgeir som hadde vært på toilettet da vi andre ble utspurt. Men da vi på spørsmålet om vi hadde vært hjemme hos noen, fortalte at vi flere ganger hadde besøkt en palestinsk familie på Oljeberget, været de bytte. Jeg måtte skrive ned Nabils navn, hvilket jeg gjorde med latisnke bokstaver. Jeg måtte bare beklage at jeg ikke kunne skrive det på arabisk, men jeg skrev det på hebraisk og fortalte at det israelske informasjonsministeriet skrev det slik i pressekortet hans. Hadde jeg husket å fortelle at mannen var sjefsredaktør for de arabiske nyhetssendingene i israelsk TV? Ooooppsan! Vi ble bedt om å vente mens de konfererte med to eldre sikkerhetsoffiserer, og etter et par minutter kom de tilbake. Vi kunne passere. Bagasjen vår rørte de ikke. Torunn var direkte skuffet!

Da vi kom opp i innsjekkingshallen, kunne jeg ikke dy meg: Rett under et stort røyking forbudt-skilt, sto de to unge sikkerhetsoffiserene sammen med et par kolleger og røykte. Jeg gikk bort og spurte med et smil om det var så å forstå at alle regler og forskrifter i Israel var til for å ignoreres. De så uforstående på meg, og da jeg pekte på skiltet, rødmet de og slukket røyken. Barnslig? Ja, men det gjorde godt!

Denne gangen fikk vi mat på flyet! Jeg hadde jo varslet at jeg pga. allergi måtte få mat uten svin, og jeg ble servert kosher-mat med høytidelig rabbinsk sertifikat, så jeg skulle være helt på den sikre siden. Og da vi kom til Kastrup, var det ikke så lange tiden før vi kunne gå ombord i Wiederøe-flyet til Torp. Endelig fikk vi føling med nasjonaldagen. Det var norsk røkelaks og spekekjøtt og det hele. En flaggsmykket flyplass tok imot oss, og utenfor ventet Øyvind med bil. Det er godt å ha venner!

Epilog:

Turen var vellykket fra begynnelse til slutt, og det er ikke tvil om at den har styrket samholdet i familien. Den ga også mersmak, og særlig Asgeir snakker om at han gjerne vil tilbake igjen hvis og når anledningen byr seg. Det er hyggelig å høre ham si at han gjerne kan tenke seg å ha meg med.

Litt vemodig er det å tenke på at dette kanskje er siste gangen vi drar samlet på ferie alle fem, samtidig som de gode minnene fra turen langt overskygger vemodet. Og det er nå engang slik at barna vokser opp og lever sitt eget liv. Det skal være slik!

[1] Det gikk riktignok rykter om at Jassir Arafat ensidig ville proklamere opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza i begynnelsen av mai, men kjennere av situasjonen mente han antakelig ville vente og se an utfallet av valget 19. mai. Sannsynligheten var stor for at Yehudi Barak fra Arbeiderpartiet ville avløse den reaksjonære nasjonalisten Netanyahu som statsminister. Hvis Arafat kom med sin statserklæring før valget, ville han risikere at de israelske velgerne reagerte med å gi den etterhvert både politisk og kriminelt belastede Netanyahu fornyet mandat. Det ville palestinerne overhodet ikke være tjent med. Arafat ventet, og Barak og Arbeiderpartiet vant valget.

[2] ILS 1,- = NOK 1,85. For enkelthets skyld regnet vi underveis med forholdet 1:2.

[3] Vi fikk siden bekreftet av Nabil at de sosiale støtteordningene for funksjonshemmede ligger langt under det nivået vi er vant med fra Norge.

[4] For 20 år siden var 80% av befolkningen i Nazareth kristne. Idag er andelen under 50% noe som skyldes dels en bevisst tilflytning av muslimer, dels en høyere fødselsrate blant muslimene og dels at mange kristne palestinere er i ferd med å gi opp og søker seg bort fra Midt-Østen. De kristne palestinernes situasjon i klemmen mellom et stadig mer aggressivt Islam og en fiendtlig innstilt israelsk stat er blitt stadig vanskeligere. Selv om Nazareth tilhører selve Israel, har opprettelsen av den (sterkt muslimdominerte) palestinske selvstyremyndigheten gjort de kristne palestinernes situasjon enda vanskeligere. De kristne har lenge utgjort den intellektuelle delen av den palestinske kampen for selvstendighet, men det virker som om det muslimske flertallet systematisk skyver de kristne til side nå når de øyner muligheten for å oppnå en selvstendig stat. Også de andre tadisjonelt kristne, palestinske byene har hatt den samme befolkningsmessige utviklingen.

[5] Av alle de stedene som knyttes til Jesu liv og virke, er det kun tre som kan gjøre krav på historisk autensitet: Fødselskirken i Betlehem, Oppstandelseskirken (Gravkirken) i Jerusalem og et sted på Oljeberget der Jesus skal ha tatt avskjed med sine disipler før han ble tatt opp til himmelen. Alle andre steder er utpekt lenge etterpå. Deres verdi er ikke primært historisk, men illustrerende. I en tid der de fleste mennesker ikke kunne lese eller skrive, var det viktig for Kirken å ha noe konkret som kunne illustrere begivenhetene. Derfor valgte man å knytte hendelsene i Jesu liv og virke til konkrete steder, og mange av de utpekte stedene viser hvordan ting faktisk var den gangen. Det huset som vises under Bebudelseskirken, og som kalles Marias barndomshjem, er et autentisk hus fra tiden rundt Jesu fødsel. Men om det virkelig var her Maria bodde, og om det virkelig var her hun fikk budskapet om at hun skulle føde Guds Sønn, er det ingen som vet. Det samme gjelder det huset – eller den grotten, for de fleste boligene i datidens Nazareth besto av grotter med et enkelt påbygg foran ingangen – som kalles Den hellige families hus.

[6] - Harmageddon, der det endelige oppgjøret mellom Gud og Satan skal finne sted når Kristus kommer igjen for å dømme levende og døde.

[7] Det var inngangspenger for å komme inn i Megiddo, som på de fleste andre historiske stedene. Men vi kunne kjøpe en gjennomgangsbillett som gjaldt til flere steder, inkludert taubanen opp til Massada, og det sparte vi en god del på.

[8] 1. Kong. 9,15.

[9] Arkeologene er uenige om hvorvidt dette er en kana’aneisk tempel eller et tidlig israelittisk, men de fleste heller til det første. I så fall er funnet om mulig enda mer interessant, fordi det viser at tempelet i Jerusalem hadde en grunnplan som var helt vanlig i samtiden. Der finnes også dem som mener at tempelet i Megiddo opprinnelig var kana’aneisk, men ble overtatt av israelittene da de erobret byen.

[10] De israelske myndighetene er klar over problemet og prøver å finne andre løsninger på vannforsyningsproblemet. Bl.a. arbeider man emd et prosjekt som går ut på å bygge en tunnel fra Middelhavet til Dødehavet. Tanken er å avsalte vannet fra Middelhavet samtidig som noe av vannet også vil kunne brukes til kraftproduksjon. Konsekvensene for naturen rundt Dødehavet er imidlertid ikke skikkelig utredet, og det er usikkert om planen noen gang vil bli gjennomført. Det kan nok heller ikke gjennomføres uten et nært samarbeid med myndighetene i både Jordan og en fremtidig palestinsk stat.

[11] - og mens vi var der, ringte plutselig mobiltelefonen min. Jeg hadde sendt nonnene i St. Frans en melding om at jeg hadde vært på gudstjeneste i Bebudelseskirken, og siden de ikke kjente igjen nummeret, var de nysgjerrige på hvem meldingen kom fra, og ringte for å undersøke. Akk ja, verden er blitt liten!

[12] Matt. 4,13; Mark. 2,1.

[13] Arkeologene har imidlertid funnet spor etter eldre bebyggelse under de nåværende ruinene, og dette kan godt være fra Jesu tid.

[14] - en cichlide i Tilapia-slekten, nært beslektet med mange kjente akvariefisker. Se f.ø. Matt. 17,24-27.

[15] - dog ikke på langt nær så gammel som en del av det jeg så i 1983. Den gangen fantes det fremdeles biler fra 1950-tallet. Spesielt husker jeg en buss fra 1952. Den trafikkerte strekningen Jerusalem-Jeriko, og eieren var meget stolt av at han klarte å holde den i drift, noe han faktisk hadde god grunn til å være! Denne gangen så ingen biler ut til å være stort eldre enn ca. 20 år.

[16] Plasseringen av bosetningene er meget strategisk, både militært og med hensyn til grunnvannsresursene. Israelerne har  med sine bosetninger kontroll over mer enn 75% av vannresursene, og store deler av vannet ledes over på israelsk territorium, igjen en kilde til vedvarende konflikt i området. Kontroll over vannresursene er et hovedkrav fra palestinerne i videreføringen av fredsprosessen.

[17] - eller rettere sagt ruinene av byen Sebaste fra Jesu tid. Samaria var hovedstad i Nordriket etter delingen av det gamle Israel, men på Jesu tid ble det bygget en ny by etter gresk mønster oppå ruinene av det gamle Samaria. Det er kun Sebaste som er gravd ut og tilgjengelig.

[18] - Bibelens Sikem (GT)/Sykar (NT).

[19] 1. Mos. 33,18-19.

[20] Joh. 4,4ff.

[21] 90% av de kristne palestinerne er ortodokse, og Den ortodokse Kirkes historie i området går ubrutt tilbake til den første kristne tiden. Romerkirken etablerte seg i området første gang under korstogene på 1100-tallet. Likevel er de fleste stedene som knyttes til Jesu liv og virke på romersk-katolske hender, noe som antakelig skyldes at romerkirken tradisjonelt har vært langt dyktigere i sin markedsføring, samt at de har hatt helt andre finansielle midler til rådighet enn de lokale kristne.

[22] Det trenger ikke bety at steinen kom fra Larvik. Samme steintypen finnes også i Canada, Russland samt en del andre steder.

[23] Dessverre var ikke forseglingen helt tett, slik at der ikke var stort vann igjen da vi kom hjem. Men krukken har vi som et minne.

[24] Dagens samaritanere teller bare et par hundre mennesker og er dirkete etterkommere etter den del av befolkningen som ble igjen etter at assyrerne og babylonerne hadde erobret henholdsvis nord- og sørriket og bortført de ledende skiktene i befolkningen. Da judeerne vendte tilbake fra eksilet, ville de hjemmeværende ikke akseptere den hellige skriftene som de hjemvendte bragte med seg. Den dag idag anerkjenner samaritanerne kun de fem mosebøkene som hellig skrift.

Jesus kritiserte samaritanerne for deres avvisning av den fortsatte åpenbaringshistorien, men samtidig vedkjente han seg den samaritanske Messias-forventningen ved å identifisere seg som Messias overfor den samaritanske kvinnen. Samaritanernes Messias-forventning var av en helt annen art enn den som var - og fortsatt er- vanlig i offisiell jødedom. Den tok utgangspunkt i 1. Mos. 3,5 og manglet fullstendig det nasjonalistiske og politiske elementet som etter hvert kom til å dominere offisiell jødisk Messias-forventning, og som Jesus selv tok skarpt avstand fra.

[25] - Sionsplassen hotell

[26] Den nåværende Gamlebyen skriver seg fra 15- 1600-tallet. Det Jerusalem Jesus kjente, ligger langt under dagens bakkenivå, og det opprinnelige Jerusalem, dvs. den byen kong David erobret, lå utenfor det som idag kalles Gamlebyen, nemlig i skråningen sør for Tempelberget.

[27] De religiøse aktivistene, som det er mange av nettopp i Jerusalem, lever på mange måter helt på siden av samfunnet. Få av dem har inntektsgivende arbeid, og de tilbringer størstedelen av dagen enten i en synagoge eller ved Vestmuren. I den øvrige delen av befolkningen er de dypt og inderlig upopulære og omtales ofte rett ut som snyltere. De er imdielrtid godt organisert i egne politiske partier som gang på gang kommer i vippeposisjon i Knesset og derfor har uforholdsmessig stor innflytelse i samfunnet. Mange av dem er åpenlyst fiendtlig innstilt til alle andre enn sine egne tros- og meningsfeller.

[28] I andre tilfeller var det sistehandelen som var den lykkebringende, så argumentene skiftet alt ettersom.

[29] Vi fikk litt hetta da han tok to glass og smalt mot hverandre så det sang, for å bevise at det virkelig var skikkelig krystall. Eivor lærte raskt å skru av høreapparatet når han gjorde mine til å gjenta manøvren med neste glassettet. Det gjorde så vondt i ørene hennes at hun etterhvert valgte å gå utenfor sammen med Asgeir mens vi andre fullførte handelen.

[30] Handling i arabiske forretninger er en egen kunstart. Man går ikke inn og sier at man skal ha sån eller sånn, hvor mye koster det? Da er man sikker på å bli lurt trill rundt. Man skal begynne med en samtale om helt andre ting, f.eks. hvor i verden man kommer fra, de lokale forholdene e.l. I vårt tilfelle som norske var det gjerne Oslo-avtalen for utsiktene for den videre fredsprosessen som ble temaet. Etter en stund blir man gjerne bydd på et glass te eller arabisk kaffe (som i motsetning til annen kaffe, faktisk er tilnærmet drikkelig!). Deretter spør handelsmannen om hva vi er interessert i, og når vi da nevner hva vi ser etter, er det ikke de varene som står fremst på hyllen som kommer på bordet. De er gjerne av dårlig kvalitet og beregnet på lettlurte turistet. Nei, da kommer kvalitetsvarene frem fra bakrommet. Det samme skjedde hvis vi på det tidspunktet sa at vi bare var ute og så oss om. Da kom det gjerne frem en godbit handelsmannen var stolt over å kunne selge, som glassene vi kjøpte. Så går det en stund med å se på de fremsatte varene og gjerne sammenlikne med ting av annen kvalitet, og så slenges det en pris på bordet. Fra nå av er det alvor, og nå har gjerne handelsmannen fått selskap av en kollega, og den andre ”snakker ikke engelsk, dessverre”. Spillet nå er ”good guy/bad guy”, og det er alltid den første som er ”den snille”, men han som ”ikke kan engelsk” er ”den slemme”. Vi kunne også det samme spillet, og det var vanligvis bare jeg som ”kunne engelsk”. De andre ”forsto bare norsk”. Særlig Vebjørn spilte den slemme rollen med stor innlevelse og overbevisning. Han klarte seg også svært godt på egenhånd. Jeg trodde jeg var god til å prute, men jeg er amatør i forhold til Vebjørn! I det store og hele oppnådde vi ganske gode priser, og Nabil mente vi hadde havnet der vi burde havne prismessig. Det hjalp utvilsomt at vi i løpet av den innledende samtalen nevnte at vi kjente Tutunji-familien, og at familien har besøkt oss i Norge. Det er helt tydelig en familie som står høyt i anseelse, og et slikt bekjentskap antyder at vi også har mulighet til å få sjekket priser og evt. få hjelp til å komme tilbake hvis vi er blitt snytt.

[31] Stedet der kirken befinner seg, lå utenfor bymuren i år 33. Den geografiske plasseringen i forhold til bymur og –porter stemmer med Det nye Testamentes beskrivelse av Gogatas plassering. Først ved den neste byutvidelsen på 40-tallet kom stedet innenfor bymuren. Det førte til at samtlige graver i området måtte tømmes. Etter jødisk tankegang er en gravplass et urent sted og må følgelig ikke finnes innenfor bygrensen. Siden gravene var anlagt i huler, og likene ikke gravd ned i jorden, lot det seg gjøre å flytte levningene etter dem som var gravlagt her. Dette er forklaringen på at man ikke finner rester etter lik i området. Allerede i siste halvdel av det første århundre ble den ene graven æret av de første kristne som Jesu grav, og man samlet ser der for å holde gudstjeneste. Også flere av de andre hulene ble brukt etter hvert som Kirken vokste. Da jødene og de kristne ble fordrevet av keiser Hadrian i år 135, bygde keiseren et stort Jupiter-tempel over stedet. På denne måten ville han gjøre det umulig som kristent helligsted og fjerne alle spor etter kristen gudsdyrkelse. Det medførte imidleritd ikke annet enn at bevisstheten om hvor Jesu grav befant seg, ble tatt vare på og grundig dokumentert i de romerske arkivene. Da keiser Konstantin igjen tillot de kristne å vende tilbake til Jerusalem, kunne de derfor med grundig dokumentasjon i hånd gå rett på graven og gjenoppta gudstjenestene knyttet til den. Det hevdes også at enkekeiserinne Helena, Konstantins mor, skal ha funnet Jesu kors som urmenigheten skal ha gjemt bort i en hule dypt nede i fjellet. Jeg er ikke villig til å avvise at dette faktisk kan være sant. Hvis det virkelig ble funnet et kors der – og alt tyder på at det så ble – er det ingen grunn til å tro at noen så kort tid etter ville ha tatt bryet med å bringe noe annet enn det autentiske korset i sikkerhet for forfølgerne.

[32] De gresk-ortodokse lysene er de absolutt største. Dette henger selvfølgelig sammen med at de aller fleste lokale kristne er ortodokse, mens de andre kirkene mer er representasjoner, med unntak av romerkirken som tidvis har drevet en viss misjon blant palestinske muslimer og enda mer proselyttisme blant ortodokse kristne. De ulike kirkene passer godt på hvilke deler av bygget de har ansvar for å ren- og vedlikeholde, for den som tar ansvar for ren- og vedlikehold, overtar også eierrettighetene. Den eitopiske Kirke har ikke alltid vært helt stueren i denne sammenhengen. Dette har med denne kirkens teologiske egenart å gjøre. De har imidlertid fått lov til å ta ansvar for det ytre vedlikeholdet av taket og har et eget kapell der oppe. I lange tider kunne det gå på knyttnevene løs hvis noen fra en kirkeavdeling prøvde å ordne eller vaske noe på et område som tilhørte en annen, og både de arabiske og senere de tyrkiske myndighetene fant det tryggest å la en nøytral, muslimsk familie ha hånd om krienøkkelen, så ikke også den skulle bli gjenstand for mellomkirkelig krangel. Først i den aller seneste tiden har de ulike kirkeavdelingene innsett at hvis de skal hindre Oppstandelseskirken i å forfalle, er de nødt til å gå sammen om vedlikeholdet, for enkelte av de arbeidene som trengs å gjøres, er så omfattende at de ikke kan gjøres bare innenfor én kirkeavdelings område.

[33] - også kalt Klagemuren.

[34] Vi får ikke levert det tilbake da vi etterpå går opp på tempelhøyden, og de muslimske vokterne der ikke er interessert i å ha det, så det blir med oss hjem - uten at noen av oss har noe dårlig samvittighet for det.

[35] Det grønne politiet er en halvmilitær politistyrke som på mange måter minner om den spanske sivilgarden.

[36] - på samme måte som kvinner heller ikke har adgagn til synagogene, men må sitte på et galleri eller i et siderom som svaært ofte er skilt fra selve synagopgen med et gitter.

[37] Det er de jødiske overrabinatene som har innført dette forbudet, ikke muslimene som idag har herredømmet her oppe. Årsaken er at de gammeltestamentlige rituallovene setter forbud for alle andre enn øverstepresten å betre Tempelets aller helligste, og også han kun én gang årlig. Siden man ikke vet med sikkerhet hvor Det Aller helligste lå, har man for sikkerhets skyld utvidet dette forbudet til å gjelde hele tempelhøyden.

[38] At denne frykten ikke er ubegrunnet, opplevde vi da jeg var her for 16 år siden. Da ble en gruppe jødiske ekstremister arrestert for å ha forsøkt å sprenge hele tempelhøyden i luften. sprengstoffet var allerede plassert, og det eneste som gjensto, var å fyre av ladningene. Tilhengerne av den i manges øyne fascistiske rabbineren Meir Kahane har svoret at de en dag vil gjennomføre en sprenging av hele området, uansett hvor mange liv som måtte gå med.

[39] En menora er en syvarmet lysestake. Ved Knesset, det israelske parlamentet, har man laget en kopi av den menora’en som i sin tid sto i Det hellige i tempelet. Denne inngår i det israelske nasjonalvåpenet.

[40] De lokale, palestinske kristne er , som allerede nevnt, i alt overveiende grad ortodokse kristne. Men alle forretningene som fører kristne, religiøse effekter, har utelukkende vestlige effekter, når man ser bort fra ikoner som etter hvert også har fått stor utbredelse i de vestlige kirkene. Ikke ett sted så vi en forretning selge liturgisk utstyr beregnet på ortodokse kristne. Det sier antakelig det meste om hvem som representerer kjøpekraften av de mange turistene og pilgrimmene som hvert eneste år kommer til Jerusalem.

[41] - liten kalott.

[42] Vil jødene vise tilsvarende respekt hvis de går inn i en kristen kirke, som det de krever av andre som skal inn i en synagoge eller et jødisk helligsted?

[43] I vestlig språkbruk kalles kirken vanligvis for Gravkirken, men de lokale, ortodokse kristne sier konsekvent Den hellige oppstandelses Kirke, hvilket også må antas å være det opprinnelige navnet. I motsetning til vestlig kristendom som ofte legger størst vekt på Jesu død, legger de ortodokse hovedvekten nesten ensidig på oppstandelsen, med rette, for det er nettopp oppstandelsen som gjør Jesu død til den unike hendelsen den er. Uten oppstandelsen ville Jesus ikke ha vært annet en nok en henrettet martyr. Også i den eldste kristne kirke var det oppstandelsen som først og fremst sto i fokus. De eldste krusifiksene viser f.eks. nesten utelukkende den seirende Kristus på korset. Fremstillingen av den lidende Kristus er av senere dato og mest utbredt i vest Jeg velger derfor å bruke det ortodokse navnet på kirken.

[44] Jeg hadde vært oppe ved den s.k. Hagegraven, en gammel grav fra omkring Jesu tid. Den ble oppdaget på slutten av 1800-tallet av den engelske general Gordon, samme general som ledet kampene mot mahdi-opprøret i Sudan og de britiske styrkene som tvang Kina til å åpne sine havner for engelsk opiumshandel. Sammen med radikale, antikatolske protestanter gjorde han krav på å ha funnet Jesu grav. Kriteriene han brukte, var følgende:

1.       Graven ligger riktig til i forhold til den nåværende bymuren. Man overser imidlertid glatt at denne bymuren overhodet ikke er identisk med bymuren på Jesu tid.

2.       Like bortenfor, overder den arabiske busstasjonen ligger idag, finnes det en klippe som med litt velvilje kan sies å likne en hodeskalle. Igjen overser man fakta: Denne klippeformasjonen er et resultat av tyrkernes steinbruddsvirksomhet på 15- og 1600-tallet, da den nåværende Gamlebyen ble bygget. Den eksisterte ikke på Jesu tid. Det faktum at det oppå klippen ligger en muslimsk gravplass, viser også at dette stedet ikke har noen som helst tradisjon som hellig sted for de kristne. For muslimer som for jøder er en gravplass et urent sted, og muslimene i området har tradisjonelt hatt så stor respekt for de kristnes hellige steder at de aldri ville gjøre et antatt hellig sted urent ved å anlegge en gravplass der.

Frustrasjonen over det kommersielle preget ved inngangen til hagen der graven befinner seg, samt å høre amerikanske guider med stort patos fortelle turistene at ”This is the place!” samtidig som jeg visste at alle seriøse arkeologer samstemmer i at i den grad man i det hele tatt kan stedfeste Golgata og Jesu grav, må de lokaliseres der Oppstandelseskirken idag ligger, var så stor at jeg hadde behov for å gå dit og ha en stille stund i bønn. Det var et stykke ut på ettermiddagen, og turistene var gått for dagen, så det eneste mennesket i selve graven, var presten som satt vakt. Han så presteskjorta mi og kom bort og spurte: ”May I pray toghether with you, father?” Til tross for språkforskjellene opplevde vi en sterk samhørighet i bønnen, og denne episoden står for meg som et veldig kjært minne.

[45] - en rett med mye grønnsaker, spesielt blomkål og broccoli. Den lages i en stor bolle, og når den er ferdig, så hvelves bollen på et fat, slik at innholdet blir servert opp-ned.

[46] Luk. 2,1-20. Sannsynligheten for at dette virkelig er stedet der Jesus ble født, er meget stor. I likhet med i Nazareth bodde de fleste innbyggerne i Betlehem den gangen i grotter. Stall eller fjøs var en integrert del av boligen, gjerne plassert litt lavere enn selve boenheten, slik at beboerne vinterstid kunne nyte godt av varmen fra dyrene. Stedet som kalles Fødselsgrotten ble æret som Jesu fødested av de lokale kristne allerede før det første århundreskiftet, og da keiser Hadrian i år 135 fordrev jødene og de kristne fra området, bygget han også her et hedensk tempel over stedet for å umuliggjøre det som senere kristent helligsted. Det eneste han oppnådde, var igjen å dokumentere stedets beliggenhet, slik at da keiser Konstantin gjorde kristendommen til lovlig religion i riket, kunne de kristne gå rett på riktig sted, og tempelet ble omgjort til den første Fødselskirken. Denne ble siden revet for å gi plass til den kirken som står der fremdeles. Idag er det de gresk-ortodokse, armenerne og syrerne som har hånd om kirken. Romersk-katolikkene har bygget sin egen kirke, Katarinakirken, ved siden av, over grotten der Hieronymus bodde da han på 300-tallet oversatte Det nye Testamente. Det er fra denne kirken det vises når fjernsynet skal vise reportasjer fra julegudstjenester i Betlehem. De østlige kirkene følger fremdeles andre kalendere og feirer ikke Frelserens fødsel samtidig med oss i vest.

[47] Etter at det tyrkiske imperiet gikk i oppløsning som følge av nederlaget i 1. verdenskrig, ga det daværende Nasjonenes Forbund i 1922 Storbritannia mandat til å styre det som hadde vært tyrkias palestinske provins vest for elven Jordan, etter at den britiske utenriksministeren Balfour i 1917 hadde lovet å gi landet som hjemland for jøder for å sikre seg lokal, jødisk støtte i kampen mot tyrkerne. Gejnnom melolomkrigstiden ble det imidlertid klart at britene ikke uten videre hadde til hensikt å oppfylle dette løftet. Det hadde visstnok vært gitt visse løfter til den arabsike delen av befolkningen også, og utover i 1930-årene ble motsetningene mellom britene og de jødiske innbyggerne stadig skarpere samtidig som europeiske jøder innvandret i økende antall for å komme unna først polsk, siden tysk trakassering. Denne innvandringen førte også til et stadig skarpere motsetningsforhold mellom den jødiske og den arabiske delen av befolkningen. Etter 2. verdenskrig ble det, tross sterke britiske forsøk på å bremse den jødiske innvandringen, stadig klarere at der neppe var noen vei tilbake, og i 1947 vedtok FN å dele mandatområdet i én jødisk og én arabisk stat.

[48] Joh. 11,1ff.

[49] Vi fikk etterpå vite at vi ville ha fornærmet dem grovt, hvis vi hadde tilbudt dem noen form for betaling. Hadde vi bedt dem om hjelp, skulle vi betalt dem rundhåndet. Men i dette tilfellet var det de selv som hadde tilbydd seg hjelpen uten å sette noen pris på forhånd. Da var det en æressak at de ikke skulle ha betalt. – Greit å vite til en annen gang!

[50] Matt. 21,1ff.; Mark. 11,1ff.; Luk. 19,29ff.

[51] I år 70 gjorde selot-bevegelsen, en væpnet jødisk motstandsbevegelse opprør mot det romerske okkupasjonsstyret. Etter å ha hatt fremgang i begynnelsen, ble opprøret etterhvert slått ned med stor grusomhet av romerne, og til slutt trakk den harde kjernen av selotopprørerne seg tilbake til festningen Massada som Herodes den store hadde bygget nesten 100 år tidligere. Her forskanset de seg med sine familier og holdt ut hele 3 års beleiring, inntil romerne klarte å bygge en rampe av jord og stein på baksiden av fjellet. I begynnelsen gikk denne byggingen trådt, for i samme øyeblikk en arbeider viste seg i forsvarernes skuddlinje, ble han drept. Til slutt begynte romerne å arrestere store mengder jøder og satte disse slavene inn sammen med jødiske krigsfanger i byggingen utfra den helt riktige, viste det seg, tankegangen at de beleirede selotene ville vegre seg for å drepe sine egne landsmenn. For å vise ettertiden at forsvarerne kunne holdt ut en mye lengre beleiring, unnlot forsvarerne å ødelegge forrådene av amt og vann da det ble klart at romerne ville klare å bryte gjennom festningsmuren, og natten før romerne stormet festningen, begikk selotene kollektivt selvmord. Kun noen få barn overlevde og ble tatt godt vare på av romerne i respekt for de tapre forsvarerne som hadde nektet å la seg ta som slaver. Det moderne Israels hær har utsagnet ”Aldri mer Massada” som valgspråk, og hvert eneste nye kull med rekrutter avlegger sin troskapsed nettopp på Massada.

[52] Dødehavsdalen ligger faktisk under den egentlige jordskorpen, og overflaten er kun en tynn hiinne over de smeltede massene i jordens indre mellom to s.k. tektoniske plater. Den er en del av ett av jordens aller mest geologisk aktive områder, en forkastning som strekker seg fra Armeia i nord, ned gjennom Jordan-dalen og Dødehavsdalen, tvers over Rødehavet og videre ned gjennom den øst-afrikanske Rift Valley til omtrent midt nede i Zaire (Kongo). Mange av de dramatiske hendelsene som beskrives i GT har sin fysiske forklaring nettopp i de spesielle geologiske forholdene i dette området.

[53] Det er slett ikke alle steder det er tilrådelig å prøve seg på et bad. Advarselsskiltene er store og taler sitt tydelige språk: Både langs strendene og i vannet er mange steder minelagt av både israelere og jordanere fra tiden før 1967 da grensen mellom de to landene gikk her, på Vestsiden av Dødehavet. Også etter 1967 fortsatte israelerne å minelegge store deler av Dødehavets vestbredde for å hindre at palestinske geriljakrigere skulle kunne svømme i land fra den jordanske siden.

[54] I 1983 var situasjonen langs grensen mot Jordan relativt spent, og det israelske flyvåpenet patruljerte grensen med jagerfly i lav høyde. Det var en underlig opplevelse å stå oppe på fjellet og se flyene passere under en. Særlig Vebjørn var skuffet over at vi ikke fikk oppleve det samme denne gangen, men vi var enige om at det er godt utviklingen har gått i mer fredelig retning.

[55] 1. Mos. 10,19 m.fl.

[56] I middelalderen lå det en stor bysantinsk kirke her oppe.

[57] Den nye tolkningen, identisk med dagens jødiske forståelse av løftene, oppsto i forbindelse med det makkabeeropprøret mot den syrisk-hellenistiske okkupasjonen ca år 150 f. Kr. Syrerne under kong Antiokus Epifanes hadde gjort Tempelet om til et hedensk Jupiter-tempel og innført et beihardt okkupasjonsregime med det langsiktige mål å utrydde landets egen befolkning. Under ledelse av den judeiske Maccabi-slekten gjorde folket opprør og klarte å drive syrerne ut. Etter opprøret innsatte Maccabi-slekten en av sine egne som konge, og denne kongen utnevnte en bror av seg som ny øversteprest, i strid med de gammeltestamentlige forskriftene som tilsa at presteskapet kun kunne bestå av menn i direkte nedstamning fra Aron. Dette førte til en splittelse av det religiøse miljøet der én gren blankt avviste den nye øverstepresten og i stor grad hele den gudstjenestevirksomheten som kom til å finne sted under de makkabeiske øversteprestenes overhøydhet. Det makkabeiske presteskapet kom etterhver til å utgjøre en egen klasse blant tempelpresteskapet, overprestene. Det var det offisielle religiøse livet med utspring i Tempelet som etterhvert fikk betegnelsen jødisk og jødedom.

Den gammelisraelittiske bevegelsen, også kalt esseerne, etablerte seg med sitt eget åndelige senter i Qumran. Deres tilhengere ble etterhvert kjent som ”de stille i landet” og utgjorde på Jesu tid en stor del av den hebraiske befolkningen. Mange steder bodde disse i atskilte landsbyer og hadde egne synagoger som bl.a. fulgte en annen liturgisk kalender enn de offisielle. Både døperen Johannes, Maria, Josef og flere av Jesu disipler synes å ha vært knyttet til denne bevegelsen, og de såkalte Dødehavs-rullene, funnet i Qumran i 1948 og senere, viser at der går en rød linje fra den opprinnelige forståelsen av GT via esseerne til Jesus og Hans forkynnelse. I motsetning til hva man trodde tidligere, er det ikke Jesus som represnterer et brudd med GT, men jødedommen både den gang og idag.

Esserne holdt ikke sin forkynnelse og lære hemmelig. Derimot gjorde ledelsen for den offisielle, jødiske religionen hva de kunne for å undertrykke all kjennskap til esseernes lære. Dette førte til at lite esseisk litteratur har overlevd, og helt til funnene ved Qumran ble gjort, har esseernes liv og lære vært ukjent og myteomspunnet. En god del av disse mytene kom etterhvert til å inngå i frimureriets og andre tilsvarende bevegelsers mytologi. Når disse losjebevegelsene idag, etter at vi gjennom funnene fra Qumran har fått god kjennskap til esseernes liv og lære, fremdeles holder fast ved at de ”besitter en unik, hemmeligholdt kunnskap de har fått overlevert fra esserne”, er dette direkte historieforfalskning mot bedre vitende. En slik historieforfalskning sier det aller meste om disse organisasjonenes etiske troverdighet.

[58] Ruinene av det gamle esseerklosteret i Qumran viser at man hadde anlagt store vannsisterner under bygningene. Slik ble vannet beskyttet mot både sand og dyr og holdt seg forholdsvis friskt helt til neste regntid. Og det var store mengder vann det var snakk om, for hyppige renselsesbad inngikk som en vesentlig del av den esseiske religionsutøvelsen. Disse renselsesbadene er antakelig det historiske forbildet for både Johannes-dåpen og senere den kristne dåp.

[59] En yeshiva er en jødisk religiøs skole. Det faglige nivået kan variere fra ungdomsskole- til høyskolenivå. De fleste studentene studerer en viss periode og går så ut i arbeidslivet. Mange blir rabbinere. Men der finnes også blant de religiøse ekstremistene yeshiva’er der man studerer på livstid. Dette er de retningene av jødedommen som i økende grad pådrar seg de sekulære og mer moderat religiøse israelernes vrede. Mange av dem som tilhører disse retningene avviser også staten Israel og mener det var blasfemisk å opprette en jødisk stat før Messias kommer. De aller mest ekstreme, beboerne i det kjente Mea Shearim-området gikk endog så langt som å sende delegasjoner til kong Hussein av Jordan og be ham gå til krig for å ta den hellige by tilbake fra de gudsbespottelige sionistene etter den israelske erobringen av Gamlebyen i 1967.

[60] Jeg har etterpå sjekket litt med notater fra 1983, og det kan se ut til at den fredagen vi overvar sabbatskvelden ved Vestmuren, var en spesiell jødisk festdag. Så da så!

[61] Det viste seg å bli siste gang vi fikk treffe henne. Hun døde et års tid etter at vi hadde vært der.

[62] Torunn hadde hatt stort utbytte av hennes selskap da hun var her sist.

[63] ILS 60, altså ca. NOK 120.

[64] Han hadde på egenhånd (!) klart å prute den så langt ned (fra 2.500 til 550 shekler!) at han hadde nådd selgerens smertegrense, og så hadde han blitt enig emd selgeren om at hvis han i løpet av de neste to dagene ikke klarte å få det billigere noe annet sted, skulle han komme tilbake. Det viste seg at noen bedre pris overhodet ikke var å oppnå, så Vebjørn holdt ord, og det samme gjorde selgeren.

[65] Jerusalemskorset består av ett stort kors med 4 små, ett i hver vinkel på det store, alle i gresk korsform, altså med alle fire armene like lange. Korset har fått sin utforming som en påminnelse om Jesu avskjedsord til apostlene om at de skal begynne i Jerusalem og forkynne Evangeliet til alle de fire verdenshjørnene. I hovedskipet i Oppstandelseskirken finnes det en liten steinstøtte som kalles ”Verdens navle”, og spesielt for de ortodokse er denne utgangspunktet for Kirkens virke over hele verden og representerer også senteret i Jerusalemskorset. Jerusalemskorset er f.ø. lite brukt blant de ortodokse kristen etter at romerkirkens latinske patriarkat i Jerusalem gjorde det til sitt spesielle symbol. Med få unntak er alle romersk-katolske bygninger i Israel idag merket med Jerusalemskorset.

[66] Det vi her hjemme kaller ”ekte gull” er 14 karat, dvs. en legering som inneholder 58,5% gull. 18 karat inneholder 75%.

[67] Sist jeg var her, tok det en halvtime å komme gjennom. Torunn som sist hadde reist sammen med Zuher, hadde blitt holdt igjen i over to timer, inntil flykapteinen til slutt hadde mistet tålmodigheten og forlangt at de skulle slippes ombord, så flyet kunne komme avgårde.

StatCounter - Free Web Tracker and Counter

(Viser antall besøk siden 03.08.11. -eBe- Datas hjemmesider ble opprettet sommeren 2004.)

Sist endret: 26.01.2018