Familiereise til Israel og Vestbredden 9.-17. mai 1999

Innledning:

Helt siden jeg var på studieopphold i Jerusalem i 1983, hadde vi snakket om at vi skulle ta med oss barna dit for å la dem oppleve de stedene som er knyttet til Jesu liv og virke. Vi ville imidlertid vente til de var blitt så gamle at de kunne ha en viss grad av forståelse for det de fikk se. Årene gikk imidlertid, men da Torunn hadde vært og besøkt Zuhers familie i Jerusalem i 1996, kom det fart i tanken igjen. Etterhvert pekte 1999 seg ut som det aktuelle alternativet. Etter flere år med store uroligheter kom det en periode preget av ro og optimisme i kjølvannet av Oslo-avtalen mellom Israel og PLO, en avtale som medførte indre selvstyre i deler av de palestinske områdene^[1] som Israel hadde okkupert etter 6-dagerskrigen i 1967.

Etter både Torunns og mitt besøk tidligere var vi enige om at vi ikke trengte å henge oss på noe organisert program, men heller leie en bil og legge opp programmet etter vårt eget hode. De aktuelle bibelske stedene ville jeg kunne presentere for barna minst like godt som noen guide.

I tillegg til selve Jerusalem, ville vi også besøke Galilea for å få med oss den delen av Jesu liv og virke.

Etter råd fra Asle Dingstad tok vi kontakt med Sabra tours i Oslo og møtte stor velvilje for vårt ønske om en reise på egenhånd. Flybilletter, hotellplass og leiebil ble bestilt, og alle fikk ordnet seg ferie og fri fra jobb og skole. Vi fikk også kontakt med Zuhers bror Nabil og ble enige om at vi skulle ringe når vi kom til Jerusalem.

Valutaspørsmålet ville ikke bli noe problem i minibankenes tidalder, og passene er iorden for alle mann – bortsett fra Eivor som fortsatt står i Torunns og mitt pass. Og dermed var vi klare.

Lørdag 09.05:

Øyvind Nordin stilte med bil og kjørte oss til Torp. Han skulle også ta seg av Eivors japanske dansemus mens vi var borte. Fra Torp gikk turen til København og Kastrup. Bagasjen var sjekket inn helt til Tel Aviv, så vi hadde bare oss selv å ta vare på mens vi ventet på at flyet videre skulle gå – trodde vi! For i København var det streik i det cateringfirmaet SAS bruker, og vi fikk klar beskjed om at det ikke ville bli noe mat på flyet. Istedet fikk vi utlevert rekvisisjoner, så vi kunne få oss et enkelt måltid før flyet gikk. Vi rakk akkurat å få i oss maten, og så var det klart til avgang.

Vel fremme på Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv gikk pass- og tollkontroll greit, og så skulle vi hente leiebilen. Ingen av oss hadde tenkt på at vi måtte betale depositum, men det måtte vi, så mye at hvis vi skulle legge det igjen i kontanter, noe de egentlig ikke var så veldig interesserte i, ville bortimot hele feriekassa gå med. Vi fikk vite at det normale var å sikre seg garanti via Visa, men hverken Torunn eller jeg hadde Visa-kort. Det hadde derimot Vebjørn, og dermed lot saken seg ordne. Penger var det imidlertid ikke vanskelig å få. Både guttene og jeg fikk ut shekler på bankkortene våre^[2].

Før vi kunne kjøre, måtte vi imidlertid ha mat, og på flyplassen var det et rikelig utvalg av hamburgerbarer, noe som passet både Eivor og guttene godt. Maten kom på bordet, og vi begynte å spise. Da kom det en hørselshemmet (døv) jente i 20-årene og ga oss en seddel der det fremgikk på engelsk at hun solgte kort for å få råd til høreapparat. Vi kom i prat med henne, og hun lyste opp da hun oppdaget at Eivor også er hørselshemmet. Hun fortalte at der ikke er noen ordning for tildeling av høreapparat gjennom det offentlige^[3], slik vi er vant til fra Norge. Heldigvis visste jeg hvordan Norge skrives på hebraisk, for jenta kunne ikke lese engelsk, og ikke forsto hun det norske tegnet for Norge. Hun ga oss et av kortene sine, men ville ikke ha penger av oss.

Kjøringen nordover til Tiberias gikk greit. Veiene er gode, og trafikken virker langt mer sivilisert enn jeg husker fra 1983. Med 2-3 unntak var det lett å finne frem etter kartet, og bortimot midnatt var vi fremme. Vi hadde ringt hotellet og sagt fra at vi kom sent, så det var helt iorden. Hotellet virket bra, og det kjentes godt å komme seg til sengs etter den lange reisen. Guttene og jeg delte ett rom, mens Torunn og Eivor hadde det andre.

Søndag 10.05:

Idag sto Nazareth og Megiddo på planen, begge to i samme retning en drøy times kjøring fra Tiberias. Avstandene i Israel er heldigvis ikke så store.

Vi tok Nazareth først. Etter litt leting fant vi en parkeringsplass ikke så langt fra Bebudelseskirken. Tradisjonelt sett har Nazareth alltid vært en overveiende kristen by^[4], og med unntak av de typiske souvenirkioskene, var forretningene stengt siden det var søndag.

Selv om det ikke kan dokumenteres at det faktisk var her det skjedde^[5], er det likevel spennende å se utgravningene under Bebudelseskirken, der man bl.a. har funnet et nesten intakt hus fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse.

Oppe i selve kirken var det gudstjeneste – på fransk. Det var en fransk pilgrimsgruppe som hadde med egen (romersk-katolsk) prest, som holdt gudstjeneste. Den samme gruppen skulle vi treffe igjen siden både i Nablus og i Jerusalem. Jeg valgte å overvære gudstjenesten, mens de andre tok seg en tur ut.

På vei tilbake til bilen passerte vi et muslimsk gravfølge. Den høylydte klagingen og ropingen virket svært uvant for oss, men dette er vanlig i Midt-Østen, blant jøder og kristne såvel som blant muslimer. Vi noterte oss imidlertid at det kun var menn i gravfølget.

Megiddo, byen som har gitt navnet til Megiddo-fjellet^[6], er idag kun en ruin^[7]. Mye av byen er gravd ut og gir et godt inntrykk av hvordan en by på kongene Davids og Salomos tid har vært^[8]. Mange verdifulle funn er gjort i byen, men det aller mest verdifulle er antakelig funnet av et tempel med samme grunnplan som vi antar at det store tempelet i Jerusalem må ha hatt^[9]. Å gå i den gamle vanntunnelen var spennende, selv om Eivor også syntes det var litt skummelt der nede.

Vebjørn var nesten mer opptatt av dyrelivet ved Megiddo enn av selve stedet. Han fløy rundt og fotograferte tusenbein og sommerfugler. Selv var jeg uforsiktig og fikk ikke i meg nok å drikke i den intense varmen, så da vi kom tilbake til hotellet, måtte jeg slenge meg nedpå. Vi tok lærdom av den hendelsen og sørget for å få i oss nok væske på resten av turen.

Om kvelden gikk vi på byen for å spise middag. Vi endte på en marokkansk-jødisk restaurant med deilig mat. Da innehaveren oppdaget at jeg kunne snakke fransk, fikk vi en førsteklasses service, og han fortalte en del om hvordan det hadde vært å være jøde i Marokko.

Mandag 11.05:

Vi hadde lovet Eivor og guttene en badetur i Genesaretsjøen. Dette kunne greit la seg kombinere med et besøk i Kapernaum, så vi satte kursen nordover, helt til den gamle grensen mellom Israel og Syria fra før krigen i 1967. Det gjorde særlig inntrykk på Asgeir å se hvor utsatt de israelske landsbyene hadde vært for syrisk ildgivning fra Golan-høydene.

Etter en stund fant vi et egnet badested. Vannet var varmt og deilig, men det var skremmende å se hvor lav vannstanden var. Etter to år med lite regn var sjøen blitt tappet ganske langt ned for å få tilstrekkelig vann til landbruket. En fortsatt nedtapping vil antakelig kunne få svært alvorlige følger for en allerede sårbar natur^[10]. Til Torunns store skrekk får Vebjørn øye på en slange i gresset ikke langt fra badeplassen. Sannsynligvis er den ikke giftig, men man kan aldri vite, og Torunn vil ikke at Eivor skal få vite om den, forat hun ikke skal bli skremt.

Et stykke bortenfor badeplassen så vi en innhegning med dromedarer. Disse hører egentlig hjemme i Negev-ørkenen, men hentes opp til Gallilea i turistseongen om sommeren. Eivor var fyr og flamme og ville ri kamel. Dermed måtte pappa til pers. Vi ble utstyrt med ”beduinklær”, og så ble kamelen med oss oppå leiet noen ganger rundt i en innhegning. Artig å ha gjort det!

Så var det Kapernaum^[11], en by som spilte en vesentlig rolle i Jesu virke i Gallilea. Det var antakelig her Han bodde de årene han virket som predikant^[12]. I hvert fall var det her han fant sine første disipler, fiskerne Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Og det var i Kapernaum Jesus helbredet Peters svigermor. I likhet med Megiddo er Kapernaum idag kun en ruinby, og den byen vi ser, er antakelig fra ca. år 200, dvs. ikke den samme byen Jesus bodde og virket i^[13], selv om forskjellene nok ikke er så veldig store. Synagogen er antakelig ganske lik den Jesus selv pleide å gå i da Han bodde her, om enn noe større, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det kan ha sett ut i det huset som fremstilles som ”Peters hus”. Over huset er det bygd en kirke som ser ut som den henger i luften over den gamle ruinen.

Denne kvelden spiste vi middag på en uterestaurant. Jeg syntes ikke det gikk an å være ved Genesaretsjøren uten å ha spist St. Petersfisk^[14], men det var bare Asgeir som fulgte meg i det menyvalget. De andre ville imidlertid smake, og de var enige i at det slettes ikke smakte så verst.

Tirsdag 12.05:

Kursen settes sørover. Det første stykket går veldig greit. Veien er ny og moderne, og trafikken er ikke noe problem. Ikke er det så veldig varmt heller – ennå. Etterhvert nærmer vi oss grensen til Vestbredden og palestinsk selvstyreområde, og vi kjenner at spenningen stiger. Men det hele er helt udramatisk. Vi passerer en israelsk grensepost og litt senere en palestinsk politimann som sitter midt i veien og knapt løfter blikket da vi passerer. Jeg hadde skrevet ut noen skilt med norske og palestinske flagg til å ha i bilruten i de palestinske områdene for å identifisere oss som ikke-israelere, men stemningen var så avslappet, at vi ikke fant det nødvendig å ta noen slike forholdsregler.

Vi følger hovedveien som fremdeles er av meget god standard, men trafikkbildet har endret seg vesentlig. Bilparken her er atskillig eldre og mye mer nedslitt enn i selve Israel^[15]. Periodevis er det også langt mellom biler med israelske skilter, men vi opplever ikke noen form for fiendtlighet fra hverken bilister eller andre langs veien. Enkelte steder ser vi israelske bosetninger^[16] på høydene, godt forskanset bak sandsekker, piggtråd, murer, spikerbelter og tungt væpnede vaktposter. Snakk om frivillig å bosette seg i konsentrasjonsleierer! Hvordan skal det noen gang kunne bli fred i dette området, så lenge disse bosetningene ligger der som åpenlyse uromomenter? Hvordan skal en stat kunne ha en mengde bosetninger tilhørende en annen stat i sin midte? Det er bare nødt til å skape problemer, for ingen av bosetterne vil noensinne akseptere å bli en del av en fremtidig palestinsk stat.

Kjøreferdighetene får sin første store utfordring i byen Jenin. Her er trafikken minst like håpløs som det verste jeg husker fra 1983. Gatene er smale og kronglete, og det er biler, esler og folk på kryss og tvers, og det tutes og kjeftes i ett. Begrepet høyrekjøring er i beste fall veiledende, og bilene ser ut deretter. Det er knapt en eneste bil uten en eller flere bulker. Gamle er de stort sett også. Erfaringen fra drosjekjøringen kom vel med, og jeg pustet lettet da vi var vel ute av kaoset igjen.

Vel ute av Jenin stopper vi ved en liten kafé og får oss en matbit. Like bortenfor er det en palestinsk bonde som selger vannmeloner, og vi kjøper med oss et par stykker. Solmodne vannmeloner er definitivt mer velsmakende enn dem vi får i butikkene hjemme. Dessuten er det en grei måte å få i seg nok væske, for det trengs. Her er det varmt! - selv om vi med hensikt har valgt mai for å komme den verste varmen i forkjøpet.

Vi hadde egentlig tenkt å dra innom det gammeltestamentlige Samaria^[17], men vi valgte å droppe det, dels fordi kjøringen tok lenger tid enn beregnet, dels fordi det var så varmt, og vi valgte å prioritere Nablus og Jakobs brønn.

Var trafikken i Jenin ille, så var Nablus^[18] enda verre. I hovedgaten var det merket opp 4 kjørefelt, 2 i hver retning. Teorien er jo grei nok. Praksis var imidlertid at man kjørte 8 i bredden - minst, sånn gjennomsnittlig 4 i hver retning, men noe egentlig system i galskapen var det ikke, så her måtte man bare se seg for og passe skjermene sine. To tredjedeler av bilene så ut til å være gule, palestinske drosjer, og mesteparten av det øvrige israelske turistbusser med sjåfører som hensynsløst benyttet seg av sine tungtveiende argumenter. Sist jeg var her, var gatene skiltet på både hebraisk, arabisk og engelsk. Nå var både den hebraiske og den engelske skiltingen fjernet, og selv om jeg kan noen få ord på arabisk, kan jeg overhodet ikke lese språket. Jeg har ennå til gode å klare å se de ulike bokstavene fra hverandre. Den eneste muligheten er å spørre seg frem. Men det er mange her som kun forstår sitt eget språk, og mine arabiskferdigheter er sørgelig begrensede. Men jeg klarer å spørre meg frem til folk som snakker engelsk, og vi blir geleidet i vei. Etter sigende skal det visstnok fremdeles befinne seg ett gateskilt med engelsk tekst et stykke oppe i hovedgaten, men det så vi ikke. ei heller så jeg Nablus’ eneste trafikklys der det hang på amerikansk vis på høyde med 3. etasje midt i et aldeles håpløst tilkorket gatekryss. Derimot så den palestinske politimannen på hjørnet meg der jeg kjørt mot rødt lys. Dermed var det pip i fløyta og ubønnhørlig inn til fortauskanten. Overhøvlinga kom på arabisk i et rasende tempo. Jeg gjorde midt beste for å fortelle ham at jeg ikke forsto arabisk, og spurte om han snakket engelsk. Det gjorde han ikke, men etter hvert roet han seg litt og spurte om jeg snakket hebraisk, noe jeg ikke gjør. Jeg forklarte at jeg snakker norsk, engelsk, tysk, fransk, spansk osv, men ikke arabisk og hebraisk, hvorpå mannen gikk over til et høyst hjemmelaget, men meget klart og forståelig tegnspråk. Jeg fikk klar beskjed om at jeg hadde kjørt mot rødt lys, og at jeg fikk se til å bruke øynene! Jeg la meg flat og sa ja og ja til alt sammen, men jeg hadde problemer med å holde meg alvorlig da det plutselig kom fra Eivor i baksetet: ”Pappa, trenger du tolk? Nå forstår jeg plutselig arabisk!” Det samlet seg etter hvert ganske så mange biler bak oss, og tutingen begynte å bli svært så intens, så etter å ha gjort det helt klart hva han mente om kjøringen min, fikk vi beskjed om å komme oss videre litt faderlig fort, en oppfordring jeg ikke var sen om å etterkomme.

Etterhvert fant vi stedet vi lette etter, den gamle brønnen som etter sigende skal være den brønnen der Jakob fant vann til dyrene sine^[19], og der Jesus møtte den samaritanske kvinnen^[20]. Om det virkelig er samme brønnen, kan vi ikke si med sikkerhet, men brønnen slik den er nå, er mange hundre år gammel, og jeg kjenner ikke til andre tilsvarende gamle brønner i området, så der er en viss sannsynlighet for at den er autentisk. At brønnen er i ortodoks^[21] og ikke romersk-katolsk eie, styrker også sannsynligheten for at den kan være autentisk.

Der har stått en gammel kirke på stedet, men denne er for lengst revet, og det eneste som er igjen av den, er et kjellerkapell med selve brønnen. I den tilhørende hagen er der imidlertid under oppføring en helt ny, stor kirke som forhåpentlig vil stå ferdig i løpet av et par år, dersom den nåværende fredelige utviklingen får lov til å fortsette. Vi la merke til at trappen ned til kirken og hagen var belagt med stein som minnet umiskjennelig om larvikitt^[22]. Over byggeplassen vaier både det palestinske og det greske flagget, sistnevnte ikke bare fordi midlene til kirkebygget hovedsaklig er samlet inn i Hellas, men like mye i håp om at det skal representere en beskyttelse mot angrep fra både islamister og israelere.

Vannet i brønnen smaker friskt og kjølig. Det er også mulig å få kjøpe små, forseglede krukker med vann fra brønnen, og vi velger å kjøpe med oss en^[23]. Minneplaketten over munken som ble drept i kapellet av jødiske, antikristne ekstremister på 1970-tallet, gjorde stort inntrykk på guttene. Idet vi skulle gå, kom den franske gruppen jeg hadde vært på gudstjeneste sammen med i Nazareth. Presten kjente meg igjen, og vi ble stående og prate litt før jeg løp etter de andre.

Veien videre fører oss over en utløper av fjellet Garissim der det i gammeltestamentlig tid sto et tempel før tempeltjenesten ble sentralisert til Jerusalem, og der tilhengerne av den samaritanske religionen^[24] fremdeles slakter sitt påskelam, slik de har gjort hele tiden siden de skilte lag med jødedommen etter at den judeiske befolkningen vendte tilbake fra eksilet i Babylon ca. år 525 f. Kr.

Nærmere Jerusalem begynner trafikken å gå langsommere, og årsaken er israelsk kontroll av all trafikk ut av selvstyreområdene. Vi så flere biler bli grundig kontrollert, særlig biler med palestinske skilter eller palestinsk utseende sjørfører/passasjerer, men for vårt eget vedkommende var det nok å vise de norske passene, så ble vi vinket gjennom. Det eneste grensesoldaten var interessert i, var hvilket språk vi snakker i Norge. På den palestinske siden var der ingen kontroll.

Vel fremme i Jerusalem finner vi etter litt leting hotellet vårt. Det viser seg imidlertid at de har måtte omplassere oss til et annet hotell like ved, Hotell Kikar Zion^[25], men standarden er den samme, og det nye hotellet ligger minst like sentralt, midt på Sions-plassen, Vest-Jerusalems absolutte sentrum.  

Onsdag 13.05:

På Sions-plassen er det et yrende og spennende folkeliv. Stadig skjer det noe som for oss oppleves som eksotisk, men som avspeiler de store spenningene i det israelske samfunnet. Denne morgenen var det en ytterliggående religiøs ungdomsgruppe, fra en av de mange ny-messianske bevegelsene, som demonstrerte til fordel for sin rabbiner som tydligvis stilte som kandidat ved valget. De danset og sang til musikk fra enorme, bilmonterte høytalere. Etterhvert arbeidet de seg opp i en intens ekstase og begynte også å danse oppå biltakene. All trafikk stanset fullstendig opp i den drøye halvtimen demonstrasjonen pågikk.

I flokk og følge drar vi til Gamlebyen, som slett ikke er så gammel som mange tror^[26]. Det går en jevn strøm av turister mot Gamlebyen – og en nesten like jevn strøm av ytterligegående jødiske religiøse^[27]. Vi gikk inn gjennom Jaffa-porten, og like innenfor ble vi praiet av en handelsmann som nettopp hadde åpnet butikken for dagen og var ivrig etter å gjøre dagens første handel. En god førstehandel ville bringe lykke for resten av dagen^[28], og han bedyret at vi ville få god pris hvis vi ville være dagens første kunder. Etter mye pruting endte vi opp med å kjøpe noen lekre rødvinsglass i krystall^[29] til litt under halvparten av den prisen som opprinnelig var forlangt^[30]. Vebjørn kjøpte 6, Torunn og jeg 12. Asgeir ville heller ha hvitvinsglass og fant noen han likte, i en butikk lenger borte i neste gate.

Vi fortsetter innover i Gamlebyen. Overalt skal folk selge deg et eller annet, og det eneste språket de forstår når vi prøver å si nei, er, her som overalt ellers, sitt eget. ”Nei” på arabisk heter "la"!

Et stykke oppe i gaten treffer vi på en gullsmed, Moses kaller han seg, som gjerne vil ha oss inn i butikken sin. Vi har imidlertid ikke til hensikt å handle gullsmedvarer, og det forteller vi ham. Det er greit nok, men prate sammen kan vi vel? Joda, det kan vi, og han lurer på hvor vi kommer fra. Da vi forteller at vi kommer fra Norge, blir det som så ofte ellers litt prat rundt Oslo-avtalen. Så forteller han at han har en tidligere kjæreste i Norge, og han lurer på om vi kan hjelpe ham med å skrive et par setninger til henne på norsk for å fortelle henne hvor høyt han elsker henne. Hvordan han får denne historien til å rime med det han også forteller om at han er gift og har barn på alder med Eivor, er ikke godt å si, men vi er nå med på leken. Av en eller anen grunn forstår han imidlertid at vi ikke har til hensikt å la oss lure til å kjøpe noe. Kanskje det er opplysningen om vårt kjennskap til Tutunji-familien som redder oss igjen, eller kanskje det at jeg forteller at jeg har truffet noen medlemmer av en gullsmedfamilie fra Ramallah i Norge? Uansett prøver han ikke å selge oss noe. I stedet lager han et sett med øredobber og gir Eivor som gave.

I løpet av samtalen kommer vi også inn på spørsmålet om kriminalitet i Gamlebyen, spesielt med tanke på hva som ville kunne skje hvis Eivor kom bort fra oss. Moses er helt klar på at i Gamlebyen må du være forberedt på det meste. Folk stjeler gladelig lommeboka di, og forretningsfolkene tar ikke 5 øre for å svindle deg rett rundt. Men ingen rører et barn! Den som forgriper seg på et barn, er den laveste og simpleste av alle skapninger og fortjener ikke å leve. Gatens jus vil innhente vedkommende umiddelbart, og han vil bli drept. Dersom de kommer over et barn som har gått seg bort i Gamlebyen, vil de gjøre alt de kan for å få barnet bragt tilbake til sine foreldre, inkludert å bringe barnet til israelsk politi for å få hjelp.

Etter en stund kommer vi frem til Via Dolorosa og følger denne til Oppstandelseskirken. Følelsen ved å være her igjen, er like sitrende som da jeg var her for 16 år siden. Det er en helt spesiell opplevelse å vite at etter all sannsynlighet var det innenfor denne kirkens vegger både korsfestelsen og oppstandelsen fant sted^[31]. Innvendig er kirken et virvar av kapeller tilhørende den romersk-katolske, den ortodokse, den armenske, den syriske, den assyriske og den koptiske Kirke. Ved inngangen til selve graven står det flere sett med lys. Størrelsen varierer med den enkelte kirkeavdelings eierandel i bygget^[32]. Inne i graven rår det fullstendig taushet, og det faller helt naturlig å be en bønn og takke Gud for Kristi oppstandelse før man går ut igjen.

Fra Oppstandelseskirken begir vi oss i retning Tempelet og Vestmuren. Det er greit å finne frem, men for å komme ut på plassen foran Vestmuren^[33] må vi gjennom en kontrollpost der alle bager blir undersøkt på samme måte som på en flyplass. I tillegg må vi gå gjennom en metalldetektor. Har tar man ingen sjanser på eventuelle terrorhandlinger fra palestinsk side. Eivor som gikk i shorts må ta på seg et knelangt knytteskjørt^[34]. Shorts regnes som uanstendig. Ute på plassen patruljerer tungt væpnet grønt politi^[35].

Det er kun guttene og jeg som får komme ned til plassen nærmest Vestmuren. Kvinner har ingen adgang^[36]. Her vrimler det med ultra-ortodokse jøder med sine svarte kapper og hatter og sine hengekrøller. Guttene synes de ser ut som de er gått fullstendig fra vettet der de står og rugger frem og tilbake i bønn. Vi begir oss innover i tunellen under den inntilliggende bebyggelsen. Det er som å begi seg inn i en maurtue. Med få unntak er det kun "svarthatter" og "hengekrøller" her inne, og fiendtligheten er til å ta og føle på. Jeg føler det samme ubehaget som jeg følte da jeg var her i 1983, og det er godt å komme ut igjen. Jeg kan se at det har gjort inntrykk på guttene også.

Etter en stund begir vi oss opp på selve tempelhøyden. Store skilt forteller at det er forbudt for jøder å gå opp på tempelhøyden^[37]. Igjen må vi gjennom sikkerhetssjekk, men denne gangen er det jødisk terrorisme man er på vakt mot^[38]. Men nå er heller ikke knyteskjørtet Eivor fikk nede på templeplassen tilstrekkelig, og det må byttes ut mot et fotsidt. Vi får ikke lov til å ta med fotobagene inn i el Aqsa-moskeen. Dette forbudet ble innført etter at en europeisk Israels-sympatisør hadde fått med seg sprengstoff inn i moskeen for en 10 års tid siden. Det er i det hele tatt tydelig at sikkerhetstiltakene på både den ene og den andre siden er betydelig skjerpet siden jeg var her sist. Ved inngangen til klippedomen står det store skilt som forteller at ”usømmelig fremferd” ikke er tillatt. At jeg holder armen rundt Eivors skulder mens jeg skal forklare noe for henne, er tydligvis usømmelig nok, og jeg får klar beskjed om å ta armen vekk fra henne. Akk ja!

Eivor hadde ytret ønske om å få se den store menora’en^[39] ved Knesset. Å finne frem var lett, og det var ikke noe problem å parkere bilen i nærheten. Vi kom ikke helt frem til selve parlamentsbygningen. Den var avsperret med solide gjerder. Oppkjørselen var også sikret med kraftige sperringer, bl.a. piggbelter som ville flerre dekkene av en bil som prøvde å forsere sperringene, og kontrollposter med ”grønt” politi. Jeg var overrasket over at politisoldatene sa ja til at jeg kunne fotografere sperreanordningene.

Da Torunn var i Jerusalem i 1996, kjøpte hun med tre stolaer til meg, hvit, rød og grønn. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg ville komplettere settet med lilla – og om mulig: svart, og dro tilbake til Gamlebyen for å se. Asgeir ble med meg, og vi var innom ganske så mange forretninger før vi fant en lilla som både var pen i fargen, og som ville passe sammen med dem jeg allerede hadde. Ved en tilfeldighet fikk vi også øye på en svart stola med et mønster som skilte seg helt ut fra alt vi hittil hadde sett. Asgeirs dom var like klar som umiddelbar: Den måtte jeg kjøpe. Og ja, den var helt spesiell, og vi så ingen som i det hele tatt liknet, noe sted^[40].

Da stolaene var kjøpt, valgte Asgeir å gå tilbake til hotellet, mens jeg ønsket å rusle rundt en stund til. Denne rusleturen førte meg til det sørøstre hjørnet av Gamlebyen der tradisjonen vil ha det til at kong David er begravd. Stedet er på jødiske hender, og for å slippe inn kreves det at man har på seg en jødisk yarmulka^[41] eller et annet passende hodeplagg^[42]. Det er ikke stort å se der inne, annet enn et par jødiske menn som står og ber. Hvor gammel tradisjonen som knytter kong Davids grav til dette stedet, er, aner jeg ikke, men jeg antar at gehalten i det er den samme som i de fleste stedene knyttet til Jesu liv og virke: Det konkretiserer historien, og så er det ikke så farlig hvor vidt Abraham virkelig ble begravd her eller et annet sted i nærheten. Men det våger jeg ikke å si til den jødiske guiden som har hengt seg på meg. Han skal også vise meg ”stedet der Jesus innstiftet nattverden”, og tar meg med til et hus i nærheten. Og ganske riktig er det også her en tradisjon som knytter stedet til Jesu samvær med disiplene på Skjærtorsdag, men denne tradisjonen har ikke vært sterk nok til at det er blitt bygd noen kirke på stedet, og huset vi befinner oss i, eksisterte definitivt ikke på Jesu tid. Jeg tar imidlertid et bilde, og så har jeg fått nok. Nå vil jeg bli kvitt fyren og komme meg tilbake til Oppstandelseskirken. Han protesterer vilt, for han er ikke ferdig med å vise meg rundt, og dessuten kommer jeg ikke til å finne veien tilbake på egen hånd. Da det endelig går opp for ham at jeg mener alvor, skal han plutselig ha betalt for sine påtvungne tjenester, hele 100 shekel – for å ha mast seg innpå meg i 20 minutter! Jeg byr ham tiendeparten, og meget fornærmet tar til slutt han pengene og forsvinner. Lærdom: Bli kvitt dem med én gang!

Da jeg kom tilbake til Oppstandelseskirken^[43] hadde jeg en underlig opplevelse: Jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen, og da jeg snur meg, ser jeg rett inn i ansiktet på en kraftig ortodoks prest. ”I know you, father,” sier han og fortsetter: ”One late evening many years ago you come here alone, and we pray together.” Langsomt går det et lys opp for meg, og jeg husker ansiktet hans^[44]. ”Det er jo over 16 år siden”, sa jeg overrasket. Joda, bekreftet han og fortalte at de lokale, ortodokse kristne ikke var vant til at utenlandske kristne i det hele tatt la merke til dem, langt mindre brød seg om å be sammen med dem. Den stunden vi hadde bedt sammen den gangen, hadde gjort så stort inntrykk at han uten videre kjente meg igjen etter alle disse årene!

Det skulle være gudstjeneste i den romersk-katolske delen av kirken, og jeg bestemte meg for å overvære denne. Gudstjenesten var på italiensk og ble forrettet av en kardinal fra Italia. Jeg forsto ikke alt, men jeg kjenner jo liturgien, og det jeg forsto av prekenen, hørtes bra og evangelisk ut. Jeg rakk såvidt å ta imot nattverden, og så måtte jeg løpe for å holde avtalen med Nabil.

Før vi dro til Gamlebyen hadde vi ringt Nabil og blitt enige om å møtes på hotellet på ved 18-tiden, og gjensynet mellom ham og Torunn var hjertelig. Vi ble sittende en stund og prate, og han fortalte litt om situasjonen for palestinerne generelt og for seg selv spesielt. Han er sjefsredaktør for de arabiske nyhetssendingene i israelsk TV, den eneste palestineren som har oppnådd en ledende stilling i den israelske mediaverdenen – og han er ikke engang israelsk statsborger. I likhet med mange andre palestinere i de områdene Israel erobret i 1967, har han beholdt sitt jordanske statsborgerskap, selv om hans jordanske pass er gått ut for lengst, og han kun kan reise utenlands på midlertidige papirer. Før han gikk, inviterte han oss til middag neste dag. Da han spurte hva vi hadde lyst på å spise, var Torunn helt klar på at hun gjerne ville ha ”upside down”^[45]. Med et smil fortalte Nabil at kona hans hadde sagt på forhånd at Torunn kom til å ”bestille” akkurat den retten.

Torsdag 14.05:

Idag sto Betlehem på programmet. På kartet så veien grei ut, men veiskiltingen var ikke helt på topp, og vi klarte å bomme i et veikryss. Dermed rotet vi oss først inn i et palestinsk boligområde, og før vi visste ordet av det, befant vi oss i en av de omstridte israelske bosetningene utenfor Jerusalem. Hvor vi befant oss i forhold til der vi trodde vi skulle være, ante vi ikke, men til slutt fant vi et menneske som kunne nok engelsk til å geleide oss på rett vei igjen.

Vi kom frem til slutt, men å finne en parkeringsplass var slett ikke så enkelt. Til slutt allierte vi oss med noen palestinske gutter som sa seg villige til å passe på bilen mot en liten godtgjørelse, og da vi kom tilbake, sto de fremdeles vakt ved den håndfullen biler de hadde tatt på seg ansvar for, deriblant vår.

Hele situasjonen i Betlehem virket langt mer avslappet og optimistisk enn jeg kan huske fra 1983. Torunn har ikke vært her før, for da hun var i Jerusalem i 1996, var situasjonen så spent at hele Vestbredden var fullstendig avsperret. Byen var preget av nybygg og oppussing og restaurering av eldre bygninger. Bygningene tilknyttet de palestinske selvstyremyndighetene var lett synlige i bybildet, og på både disse og andre større bygninger sto det plaketter som fortalte hvilket land som hadde betalt for byggingen eller oppussingen.

Fødselskirken har hatt en turbulent historie. På 800-tallet ble den brukt som stall av persiske soldater som hadde erobret det meste av Midt-Østen. Etter at perserne var drevet bort igjen, bestemte man seg for å mure igjen den store hoveddøren, slik at det aldri mer skulle være mulig å få en hest inn i kirken, og idag er der bare en smal dør, så lav at de fleste voksne mennesker må bøye seg for å komme inn. Gulvet i kirken ligger idag en god meter høyere enn det opprinnelige, men gjennom noen luker kan man se ned til det opprinnelige gulvet med sine vakre, bysantinske mosaiker.

Selve Fødselsgrotten^[46] ligger én etasje ned under kirkens hovedalter. Stedet der man mener krybben skal ha stått, er markert med en stor sølvstjerne i gulvet, og like bortenfor ligger den sidegrotten der tradisjonen mener at familien bodde under oppholdet i Betlehem. Også lutheranerne, den største protestantiske kirken blant palestinerne, har sin Fødselskirke like i nærheten, på andre siden av Krybbeplassen.

På veien tilbake til Jerusalem var den israleske grensekontrollen langt strengere enn da vi kom nordfra. Denne gangen ble passbildene sjekket, og bilen ble kontrollert for å sikre at vi ikke hadde med noen skjulte passasjerer. Den grundige kontrollen skyldtes nok at dagen er Israels nasjonaldag, den datoen det daværende britiske mandatet^[47] opphørte, og staten Israel ble erklært i 1948.

Da vi kom til hotellet, ble jeg stående og prate litt med Robert, dørvakten som vi hadde fått veldig god kontakt med. Han hadde lagt merke til at jeg kunne en del fremmedspråk, men denne gangen mente han at han skulle kjøre meg fast, og, vel vitende om at jeg ikke snakket hebraisk, pekte på en mann han hadde snakket med: ”Den mannen kan du ikke snakke med, for han forstår ikke hverken engelsk elleer tysk, bare hebraisk og sitt eget morsmål!” Det var jo en utfordring, og jeg tok den. Hvor kom mannen fra? Romania. Aha! Snakker du russisk? Ja, det gjorde han. Ansiktsuttrykket til Robert var bare helt kostelig.

Etter at vi hadde hvilt stelt oss litt, bar det avgårde til Nabil og familien på Oljeberget. Det viste seg å ikke være så enkelt. Det vrimlet med skolebarn og andre som skulle feire nasjonaldagen, og store deler av sentrum var avstengt, og når israelsk politi stenger en vei, da gjør de det grundig. Det var plett umulig å komme gjennom. Vi gjorde flere forsøk, bl.a. på å forklare politiet at vi var ventet til middag hos en familie på Oljeberget, men det nyttet ikke. Veiene var og ble stengt.

Hvem sa at Gud ikke sender engler i vår tid? I vårt tilfelle kom englene i form av to unge palestinske menn i en hvit mercedes uten registreringsskilter. Gjennom fattige palestinske boligstrøk og smale, kronglete gater gjorde de først ett forsøk på å finne et smutthull, så et til inntil de bestemte seg for å lede oss rundt til baksiden av Oljeberget. Etter hvert begynte jeg å kjenne meg igjen. Vi var på vei til Betania, der Jesus vekte opp Lasarus^[48]. Etter en stund pekte sjåføren opp en sidevei, og så forsvant de i en støvsky i retning Betania, uten at vi fikk anledning til hverken å si takk eller å gi dem noen form for påskjønnelse for hjelpen^[49]. Den veien vi nå skulle opp, gikk jeg for 16 år siden, og jeg husker jeg takket Gud for at jeg ikke var nødt til å kjøre den! Veien er bratt, smal, svingete og omgitt av høye murer. Jeg er slett ikke sikker på at vi ville se det tidsnok, hvis noen plutselig skulle komme ut fra en av portene, og hvis vi skulle møte en bil her, ville det ikke være mulig å komme forbi, og tanken på å måtte rygge ned igjen fristet ikke i det hele tatt. Oppover gikk det, helt opp til Betfage, der Jesus fant eselfolen Han red inn i Jerusalem på Palmesøndag^[50]. Der kom vi over på en bredere og ikke på langt nær så bratt vei. Da gjensto det bare å finne veikrysset der vi skulle møte Nabil. Han hadde flyttet siden Torunn var her sist, men avtalen var at vi skulle møtes i et kryss like ved den gamle leiligheten. Etter en liten stund kjente Torunn seg igjen, og ganske riktig, der sto Nabil og ventet. Vebjørn hoppet over i hans bil, og vi fikk Nabils sønn i vår, og så bar det tilbake i retning Betfage. Like før Betfage tok vi av. Først gikk det litt oppover. Deretter gikk det nedover, og så gikk det veldig nedover. Hadde jeg ikke sett Nabil kjøre ned først, er jeg ikke helt sikker på om jeg hadde tatt sjansen. Men jeg kjørte ned – og skarpt inn til høyre, og dermed var vi fremme. Nabils kone, Hannah viste like hjertelig gjensynsglede som Nabil selv i møte med Torunn, og vi andre følte også hjertevarmen i den velkomsten vi fikk. Inne var det dekket opp til middag, og flere andre slektninger som bodde i huset kom og spiste sammen med oss.

Forhjulsdrevet bil og bratt grusbakke er ingen god kombinasjon, og jeg var lite lysten på å kjøre opp bakken fra huset til Nabil. Jeg foretrakk å rygge opp. Èn av guttene tok oppstilling i bakken, den andre på toppen, og da de ga klarsignal, ga jeg fullfart baklengs opp mens grusen sprutet fra forhjulene. Torunn foretrakk å gå opp og vente på meg på toppen. Etter det Torunn husket fra sist, var den veien der Nabil hadde ventet på oss, den korteste veien ned igjen fra Oljeberget. Men dit kom vi ikke. Hele det området var nå avstengt og fullt av festende israelere. Det var bare ikke snakk om å få komme gjennom. altså måtte vi kjøre rundt. Veien ned igjen til Betania fristet ikke, så vi fortsatte vestover Oljeberget og fant en vei som gikk i retning Ramallah, og etter en stund kom vi ned på den samme hovedveien som vi hadde kommet da vi kom fra Nablus, og kom uten flere problemer kom  tilbake til Jerusalem.  

Fredag 15.05:

Massada i den sørlige enden av Dødehavet, ikke så langt fra der man mener at byene Sodoma og Gomorra må ha ligget, har en helt spesiell betydning for israelsk historie^[51], og en tur dit hører med. Pga. den dramatiske historien var det også et av de stedene guttene hadde ytret ønske om å komme til.

Fra Jerusalem gikk veien øst- og nedover. Selve Jerusalem ligger ca. 300 m.o.h., og vi skulle så langt ned som 400 m.u.h.!^[52]  Etterhvert forsvant bebyggelsen, og vi kom inn i et virkelig ørkenområde der de eneste sporene av liv utenom veien var noen fattigslige beduinleirer. Like ved Jeriko svingte vi sørover langs Dødehavet. Her og der ser vi mer eller mindre tørre trær, og vi kan lure på hvordan noe i det hele tatt kan klare å vokse i et så varmt og tørt område. Et par steder ser vi likevel oaser som er bygd ut til frodige jordbruksområder. Det meste som dyrkes her, er dadler. Et sterkt ønske om å bade i Dødehavet er ikke til å komme forbi^[53], og etterhvert fant vi et sted i nærheten av kibbutzen Ein Ged. Sanden på stranden var varm! – og vannet var salt. Det sved i alle sår og porer i kroppen. Jeg hadde et sår med en antydning til betennelse i, men etter et drøyt kvarter i vannet var ethvert spor av betennelse fullstendig borte vekk.

Torunn er ikke særlig glad i taubaner, men da hun så alternativet, valgte hun likevel taubanen. Asgeir ønsket å gå, og jeg slo følge med ham. Jeg skal innrømme at det røynet på i solsteiken, men opp kom vi. Utsikten fra Massada er fantastisk^[54]. Med kikkert kan vi se over til Jordan i øst og ned til området der Sodoma og Gomorra skal ha ligget^[55], i sør. På vestsiden ser vi restene av den romerske rampen, og rundt hele fjellet er beleiringsmuren med militærforlegninger og fangeleirer lett å se. Herodes den stores palass har definitivt ikke vært noen fattigmannsbolig! Her er mosaikkbelagte gulv, sentralvarme, badekar og vannklosett! Der har vært synagoger^[56], soldatkaserner, offisersboliger og opptil flere palasser.

For oss som kristne er Qumran, beliggende litt lenger nord på Dødehavskysten langt viktigere enn Massada. På Jesu tid var Qumran sentrum for den gammelisraelittiske bevegelsen som avviste den nye, geografiske og nasjonalistiske tolkningen^[57] av de gammeltestamentlige løftene. Igjen er det utrolig at det faktisk har bodd mannesker her, ganske mange mennesker til og med. Men på nært hold ser vi noe av hemmeligheten. I en kløft i fjellet er det frodig grønt. Dette er et elveleie, selv om det er uttørket nå. Vegetasjonen røper imidlertid at det ikke er helt tørt, og elven finnes fremdeles under overflaten. Den begynner langt oppe i fjellene, i nærheten av Jerusalem, og i regntiden svulmer den opp og går stri. Så gjelder det bare å klare å ta vare på vannet til neste regntid kommer^[58].

På tilbaketuren begynte det å nærme seg solnedgang, og vi satte farten opp, for jeg ville gjerne at de andre skulle få oppleve sabbatskvelden ved Tempelmuren. Jeg husket fra sist det fantastiske folkelivet med dansende yeshiva-studenter^[59] og religiøse jøder i sine fineste festdrakter. Vi rakk det med et nødskrik. Dessverre var ikke folkelivet fullt så fargerikt som jeg husket det fra 1983, enten fordi hukommelsen har spilt meg et puss, eller fordi vi den gangen var der på en eller annen spesiell festdag^[60]. Der var bl.a. ikke så mange av de dansende studentene, men de ytterliggående religiøse var det, og i anledning sabbaten var mange av de svarte hattene byttet ut med store, pelskantede hatter og de svarte frakkene med sølvglinsende silkefrakker som i våre øyne mest likner på morgenkåper. I tillegg var mange av langbuksene skiftet ut med knickers og hvite silkestrømper. Det er som klippet ut av bilder vi har sett fra øst-europeiske jødekvarter og –landsbyer for 100 år siden. Og på mange måter lever de mentalt der fremdeles. Det moderne samfunn vil de ha minst mulig med å gjøre.

Vi var etterhvert begynt å bli ganske så sultne. Hvor skulle vi finne mat en fredag kveld? Det måtte bli et eller annet sted i Gamlebyen, for i det jødiskdominerte Vest-Jerusalem ville absolutt alt være stengt nå etter at sabbaten var inntrådt. Men også i de kristne og muslimske delene av Gamlebyen fant vi bare stengte restauranter. Vi passerte en saftselger som vi et par ganger hadde kjøpt frisk juice av, og han lurer på vi er tørste idag også, men vi svarer som sant er, at denne gangen er det  ikke drikke vi vil ha drikke, men mat, hvorpå han ber oss vente et øyeblikk mens han løper og får tak i en kamerat av seg som driver en liten restaurant litt oppe i en sidegate. Som alle andre har han stengt for dagen, men på kameratens oppfordring åpner han restauranten sin ene og alene for oss. Kokken ble også tauet inn, og vi overlot til restauranteieren å velge ut hva vi skulle spise. Det var det minste vi kunne gjøre. Han spurte forsiktig om vi spiste arabisk mat, eller om vi skulle ha europeisk. Da vi fortalte at vi likte arabisk mat svært godt, lyste han opp, og maten som kom på bordet, var både velsmakende og rikelig. Dyrt var det heller ikke. Kan du annet enn å bli glad i slike mennesker?

Så bar det ivei til Oljeberget igjen, denne gangen for å besøke mor Fatima^[61]. Hun har tidligere besøkt oss i Larvik sammen med resten av familien, og både den gangen og da Torunn var i Jerusalem for 3 år siden, fikk hun og Torunn spesielt god kontakt, til tross for at de ikke hadde noe felles språk. Nabils to søstre bodde sammen med moren i en ny og moderne leilighet, og den ene av dem er berømt/beryktet for sine egenskaper innen prutingens edle kunst^[62], men da hun fikk høre hvordan Vebjørn gikk sin seiersgang fra butikk til butikk, innrømmet hun at hun hadde funnet sin overmann. Hun utnevnte ham til ærespalestiner og bestilte ham til neste handletur på byen.

Lørdag 16.05:

Idag er siste sjansen til å gå i Gamlebyen. Det var fremdeles en del gaver vi skulle kjøpe. Eivor ville bl.a. kjøpe med t-skjorter til noen av vennene sine hjemme. Vi visste at t-skjorter kostet 25 shekel i fastprisbutikkene i Vest-Jerusalem, og var enige om at skulle det bli noen handel, skulle prisene lenger ned enn som så. Vi bestemte oss for en forretning som så ut til å ha et godt utvalg, og som også trykte motiver på oppfordring mens man ventet.  Til slutt kom vi ned i 15 shekel pr. t-skjorte, og innehaveren satte igang med å lage de tekstene vi ønsket på dem. Mens han holdt på, kom det inn to amerikanske jenter i begynnelsen av 20-årene. De gjorde omtrent alle de tabbene som står i boka – og noen som ennå ikke er kommet på trykk! For det første kom de rett inn og begynte å snakke hebraisk til innehaveren, en palestiner. Sånt gjør man bare ikke, og han ”forsto ikke” hva de sa. Etterhvert gikk de over til engelsk og gikk rett på sak: De skulle ha noen t-skjorter; hvor mye koster det? - men plutselig ”forsto ikke” innehaveren engelsk heller. Jentene gikk over på tegn og fakter og fikk etterhvert oppgitt en pris som lå fire ganger så høyt^[63] som det vi skulle betale. Vi syntes litt synd på dem og ga dem et lynkurs i skikk og bruk i arabiske butikker. Butikkinnehvaren moret seg kostelig, og etter en stund forsto han plutselig engelsk igjen og forklarte at det faktisk er uhøflig å opptre slik, både å snakke språket til det palestinerne opplever som en undertrykkende okkupajonsmakt, og å gå rett på sak, slik de hadde gjort. Men han skulle vise velvilje og la dem få t-skjortene sine til samme pris som vi skulle gi. Jentene rødmet, lovte å ta lærdom av hendelsen og takket for velviljen.

Da de to amerikanske jentene gikk ut av butikken, ble de anropt av en gammel palestiner som satt utenfor og røykte vannpipe: ”Hi, young ladies, you left something behind you!” Innehaveren av t-skjortebutikken flirte: Bare vent! Han kommer til å si at de har satt igjen fotsporene sine. Og ganske riktig: Jentene kom tilbake og så seg forvirret rundt, men kunne ikke finne at de hadde lagt igjen noe som helst. Hva da? ”Your footprints!” Den ene amerikaneren tok poenget og lo hjertelig; den andre ble sur. Da vi gikk, kom vi den gamle i forkjøpet og fortalte at vi visste godt at vi satte igjen fotsporene våre. Han tok den men en rungende latter og ønsket oss en god dag videre.

Torunn og Eivor dro tilbake til hotellet, mens guttene og jeg ble værende i Gamlebyen for å gjøre noen siste innkjøp. Vi skulle bl.a. kjøpe noen Jesus, Maria og Josef-skulpturer som vi dels skulle gi bort, dels ha som juledekorasjoner selv. Etter litt leting fant vi en forretning som så lovende ut, og etter de innledende rundene kom varene på bordet. Vi plukket ut seks stykker som vi likte, og så begynte prutingen. Selgeren begynte på 2.500 shekel, vi på 750. Da vi nærmet oss 1000 shekel spilte Vebjørn rollen sin så overbevisende godt at det var en fryd! Vi endte på 1050. Mens vi gjorde opp, stakk Vebjørn litt lenger ned i gaten for å hente et sjakksett han hadde vært og forhandlet^[64] om mens vi andre hvilte etter turen til Betlehem i forgårs.

Vi hadde også lovet Moses å stikke innom for å si farvel før vi reiste hjem. Igjen ble vi sittende og prate en stund, og da vi reiste oss for å gå videre, kom han med et Jerusalemskors^[65] i sølv. Det var en gave til Eivor. Da slo det meg plutselig at et gullkors kunne være en fin konfirmasjonspresang til henne, og til Moses’ store overraskelse sa jeg at jeg gjerne ville kjøpe et slikt kors. Det var tydelig at han hadde avskrevet oss som betalende kunder. Vi endte med et nydelig kors i 18 karat gull^[66]. Jeg gleder meg til å gi Eivor det på konfirmasjonsdagen. Også Vebjørn kjøpte noen smykker for å ha som gaver.

Ettermiddagen tilbragte vi hjemme hos Nabil og familien. Det var vemodig å ta farvel. Hvem vet om vi noensinne møtes igjen?

Før vi tok kvelden, var Vebjørn og jeg nede for å si skikkelig farvel til Robert. Vi hadde tatt vare på to bokser med norsk laks i fløtesaus som vi ga ham i avskjedspresang. Dette satte han stor pris på. Etter en liten prat, dro vi opp igjen på rommet, men i heisen kom jeg på at han burde vite at det var fløtesaus på laksen, så han ikke gjorde noe som kunne skape en konflikt for ham i forhold til jødiske spiseforskrifter. All tekst på boksen var kun på norsk. Ned igjen. Roberts reaksjon var en buldrende latter: ”Do I look like a kosher man to you?” Spiseforskriftene kunne svarthattene og hengekrøllene overholde. Det interesserte ham overhodet ikke, og ingen forskrift skulle hindre ham i å nyte gaven han hadde fått.  

from 137 countries

(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.)

Last update: 15.10.2020