Berlin Sporvei, t-bane, m-bane og trolleybuss NB! Vogner merket museumsvogn vil oftest være representert med flere bilder og mer info under vedkommende museum. Her er de kun tatt med for å synliggjøre typen.
Likestrøm, 600 (BVG siden 2023: 750) V (kontaktledning)
Berlin hadde i mellomkrigstiden et godt utbygget sporveisnett over hele byen. Nettet nådde sin største utstrekning i 1930, med drøyt 90 linjer og over 63 mil sporlengde. I 1967 ble sporveien nedlagt i daværende Vest-Berlin, men ble beholdt i øst. Etter gjenforeningen i 1990 er noen linjer igjen blitt forlenget inn i tidligere Vest-Berlin, og det foreligger planer om ytterligere utbygging. En sporveislinje til Berlin Hauptbahnhof sto ferdig i 2015. I årene som kommer, vil Berlins sporveiskart endre seg en god del. Noen trafikksvake linjer kan komme til å bli nedlagt, mens det til gjengjeld vil bli bygd nye linjer langs viktige trafikkårer. Etter 2. verdenskrig slet Berlin, som de fleste andre tyske byer, i mange år med foreldet rullende materiell, i stor grad førkrigs. I den østlige delen av byen gikk man på slutten av 1950-tallet til anskaffelse av Gotha- og såkalte Reko-vogner, men det var først anskaffelsen av Tatra type KT4D innebar en reell fornyelse av standarden på det rullende materiellet i Øst-Berlin. Rundt 1990 ble det også kjøpt en serie T6A2 med tilhengere type B6A2. Disse ble imidlertid sett på som en midlertidig løsning, og med anskaffelsen av de første moderne lavgulvsvognene på slutten av 1990-tallet ble de solgt videre til Magdeburg. Også vogner av type KDT4D er blitt solgt videre etter utfasing i Berlin, til Cluj-Napoca i Romania. I byens sørøstligste del finnes det fremdeles to frittstående sporveisselskaper som krysser bygrensen. Disse tilhører nabokommunene og fungerer i vesentlig grad som matelinjer til S-banen (Friedrichshagen og Rahnsdorf). Materiell fra disse to selskapene er tatt med på denne siden så langt det er fotografert innenfor Berlins bygrense. De har lenge i stor grad vært drevet med eldre, oppgradert materiell, men er nå i ferd med å moderniseres, og det er ingen grunn til å tro annet enn at de vil være i drift også i framtiden.
2-akslete vogner (stivrammevogner)
Kortleddvogner (leddvogner uten boggi i leddet) Såkalte kortleddvogner, på tysk "Kurzgelenkwagen", er i prinsippet en boggivogn som er delt i to og hengslet på midten for å kunne kjøre på sporveisnett med spesielt krappe kurver. Disse vognene har én boggi under hver vognhalvdel, men ingen under hengselet, eller leddet, slik vanlige leddvogner har. Den mest kjente kortleddtypen var Tatras KT4, bygget i hele 1801 eksemplarer mellom 1976 og 1997, hvorav de fleste ble levert til DDR som KT4D, bl.a. til Berlin (BVB, overtatt av BVG etter gjenforeningen). KT4D var Berlins eneste kortleddtype. Da BVB innførte datanumrering etter mønster fra jernbanen, ble typen hetende 219. Etter den tyske gjenforeningen gjennomgikk mange KT4D-vogner grunnleggende oppgraderinger og moderniseringer. Mange ble også videresolgt til bl.a. Estland, Romania, Russland og Ukraina. På 2020-tallet kan man fremdeles finne moderniserte KT4D enkelte steder.
Berlin hadde tidligere et antall metersporige sporveislinjer. Schöneicher-Rüdersdofer Straßenbahn er den siste gjenværende av disse. Alle de øvrige er enten ombygd til normalspor og innlemmet i BVG-nettet eller nedlagt. Linjen har sitt utgangspunkt ved S-banestasjonen Friedrichshagen og går på egen trasé fram til Schöneiche i nabokommunen, der den går inn på gatenettet.
T-banesystemet i Berlin (U-Bahn) består av 2 systemer, begge med samme sporvidde, 1435 mm (normalspor), men med ulikt profil og hver sitt system for strømopptak. Materiellet kan derfor ikke brukes om hverandre. Den første linjen ble åpnet i 11902, men allerede før det hadde Siemens-konsernet hatt en privat t-bane mellom to av sine fabrikker. Denne ble åpnet
Likestrøm, 750 V (strømskinne, overliggende strømopptak) Det eldste systemet, smalprofilsystemet, har sitt opphav i den såkalte Berliner Hochbahn (Berlin høybane) som kum hadde noen korte tunnelstrekninger og ellers for en stor del gikk på en slags brokonstruksjon. Strøm tas fra oversiden av en strømskinne ved siden av sporet. Profilet er bare lite større enn for sporvogner. Kun ved forlengelse av eksisterende linjer bygges smalprofilsystemet ut. Det vil imidlertid bli altfor kostbart å bygge smalprofillinjene om til bredt profil, og de utgjør en altfor viktig del av kollektivtransporten til at det kan komme på tale å nedlegge dem.
Likestrøm, 750 V (strømskinne, underliggende strømopptak) Bredprofilsystemet har fullt jernbaneprofil, og i daværende Øst-Berlin ble en del vogner fra DRs S-bane bygd om til U-banevogner. Strøm tas fra undersiden av en strømskinne ved siden av sporet. Nye t-banelinjer bygges med bredt profil. I Vest-Berlin overtok BVG [vest] S-banestrekningene fra DR ca. 1980 og planla å inkorporere dem i U-banenettet. Disse planene bortfalt med den tyske gjenforeningen i 1990. Det foreligger fler planer om utvidelser av nettet.
I tillegg t-banen hadde Vest-Berlin fra 1987 til 1991 den såkalte M-banen, en magnetsvevebane. Dette var et prøveprosjekt i samarbeid mellom AEG og BVG [vest]. Prosjektet ble avsluttet og M-banen demontert som følge av gjenåpningen av T-banelinje 2 etter den tyske gjenforeningen i 1990. En liknende bane er bygd i Beijing, fra flyplassen inn til sentrum.
Den tekniske utviklingen fortsatte, og rundt 1930 hadde trolleybussen funnet den formen som vi kjenner også i vår tid, med to nedtrekkbare stenger som strømavtakere, og det ble åpnet flere nye trolleybusslinjer i Berlin, nå "dobbeltsporet". Til tross for at trolleybussene nå hadde fått bussform, var de på mange måter fremdeles ansett for å være skinneløse sporvogner, og de ble i stor utstrekning også utstyrt med tilhengere. Etter 2. verdenskrig måtte trolleybussnettet, som alt annet, bygges opp igjen nesten fra grunnen. I den vestlige delen av byen falt tilhengerkjøringen bort i 1951. I den østlige delen fortsatte tilhengerkjøringen, antakelig til trolleybussdriften opphørte i 1973. I 1957 vedtok senatet i Vest-Berlin å avskaffe både den skinnebundne og den skinneløse sporveien, og 21. mars kjørte den siste trolleybussen i Vest-Berlin. I øst fortsatte driften inntil den på kort varsel ble nedlagt 31. januar 1973.
Likestrøm 550 V (System Siemens) Anlegget i Halensee, som delvis fulgte den senere berømte handlegaten Kurfürstendamm, var primært et testanlegg for Siemens' nye oppfinnelse. Strekningen var på totalt 540 meter og var utstyrt med dobbel kontaktledning for 550 V likestrøm. Strømopptaket skjedde ved hjelp av en liten, åttehjulet vogn som kjørte (ble slept) for egen motor oppå kontaktledningene. En slik liten vogn kalles på engelsk for trolley, og derav kom navnet trolleybuss som ble hengende ved også etter at man hadde gått bort fra bruken av strømopptakervogner som kjørte på kontaktledningene. I løpet av de knappe to månedene driften varte, ble det testet hele 25 ulike strømavtakervogner. Selv om Siemens selv mente at systemet var vellykket, kom system Siemens aldri ut over forsøksstadiet. Det gjaldt også forsøk som ble gjort i Storbritannia og USA. Vognen Siemens brukte, er dessverre ikke blitt bevart for ettertiden.
Likestrøm 500 V (System Stoll) I Berlins daværende forsteder ble det, som nevnt ovenfor, startet to linjer i hhv. 1904 og 1912. Til disse ble system Stoll valgt. Begge disse fikk kort levetid, og ingen vogner er bevart for ettertiden.
Likestrøm 550 V (System Schiemann med to strømavtakerstenger) Da Berlin igjen fikk skinneløs sporvei i 1933, var system Schiemann enerådende, og det var derfor ingen tvil om at det var dette som skulle benyttes. Dessverre valgte både Vest- og Øst-Berlin å nedlegge dette miljøvennlige kollektivtrafikkmiddelet i hhv. 1957 og 1973. Et antall vogner er imidlertid bevart og benyttes ved ulike anledninger til veterankjøring i byen Eberswalde noen mil nord for Berlin.
Se også (See also / Sehen Sie auch / Vea también / Дивіться також):
|
(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.) Last update: 25.07.2025 |