|
|
Namibia
Det
nåværende Namibias jernbanehistorie begynte med en kort gruvebane ved Cape Cross
i 1895. Landet var den gangen tysk
koloni og ble omtalt som Tysk Sørvest-Afrika. Sporvidden var antakelig 600 mm.
Den samme sporvidden ble benyttet da den tyske koloniadministrasjonen påbegynte
den første større jernbaneutbyggingen i landet, linjen fra Swakopmund til
Windhoek. Denne sto ferdig i 1902, samt på et større privatfinansiert nettverk
som ble bygget mellom 1903 og 1908.
I 1911 ble deler av linjen mellom Swakopmund og Windhoek (strekningen fra Karibib til Windhoek) omsporet til CAP-spor (1067 mm - betegnelsen CAP stammer fra Norges første jernbanedirektør, Carl Abraham Pihl og har følgelig ingenting med Cape Town i Sør-Afrika å gjøre). Denne sporvidden ble senere brukt på den videre utbyggingen av hovedlinjer i Tysk Sørvest-Afrika.
Etter det tyske nederlaget i 1. verdenskrig ble Namibia, fortsatt under betegnelsen Sørvest-Afrika, overtatt av Folkeforbundet som mandatområde underlagt den britiske administrasjonen i Sør-Afrika. Jernbanene ble integrert i det sørafrikanske jernbanenettet, og 600 mm-linjene ble bygget om til CAP-spor eller nedlagt. Denne prosessen vaar imidlertid ikke fullført før i 1960.
Etter 2. verdenskrig overtok FN det gamle Folkeforbundets mandatsrettigheter og stadfestet at Sørvest-Afrika fortsatt skulle være underlagt det nå selvstendige Sør-Afrika. Dette innebar at befolkningen i Sørvest-Afrika ble underkastet det samme brutale apartheidregimet som den fargete befolningen i Sør-Afrika. I 1968 vedtok FN at landet heretter skulle hete Namibia, det navnet som landets egne innbyggere ønsket å bruke, og året etter, i 1969, fulgte en FN-resolusjon som opphevet mandatet og erklærte et foretsatt sørafrikansk styre i Namibia for ulovlig. Det skulle likevel ta 21 år og en bitter frigjøringskrig før Namibia fikk sin frihet, og ytterligere fire år før Sør-Afrika ga fra seg den strategisk viktige Walvis Bay.
Gjennom hele mandatperioden var jernbaneutbyggingen i Namibia utelukkende innrettet på å tjene sørafrikanske interesser, og man kan knapt snakke om et egentlig jernbanenett i landet. Det er én hovedlinje, med et lite antall sidelinjer, fra grensen mot Sør-Afrika i sør til grensebyen Oshikango på grensen mot Angola i nord. De to landene har inngått en avtale om sammenknytning av landenes jernbaner, noe som vil kreve en vesentlig nybygging på angolansk side. Enn så lenge er det intet som tyder på at disse arbeidene er påbegynt. Derimot er det godt håp om at byggingen av en linje østover til Botswana, Trans-Kalaharibanen, skal komme i gang i løpet av 2024. Også med Zambia har det vært samtaler om bygging av en grensekryssende jernbaneforbindelse, og i 2015 ble det lagt fram planer for en Trans-Caprivibane fra Grootfontein via grensebyen Katima Mulilo i Namibia til Livingstone i Zambia. Alle de nevnte landene benytter samme sporvidde som Namibia, 1067 mm.
Ingen deler av Namibias jernbaner er elektrifisert (Det fantes en elektrifisert 600 mm diamantgruvebane mellom Kolmannskuppe og Bogenfels i perioden 1911-1931), og det finnes per 2023 ingen kjente elektrifiseringsplaner. Derimot har Namibia gått i bresjen for ombygging av diesellok til hydrogendrift, som det første landet i Afrika.
Railway / Eisenbahn / Ferrocarriles / Железная дорога
Jernbanemuseum og annet museumsmateriell
Vintage trains and museums / Veteranzüge und Museen / Trenes de ventaja y museos / Поезда ветерана и музея