Marokko

Den første jernbanen i Marokko var en parkbane i Meknès, gitt som gave fra Belgias regjering til sultanen i 1888. Denne banen fikk imidlertid ingen betydning for den videre jernbaneutbyggingen i landet. Først etter den såkalte Marokko-traktaten i 1911, mellom Frankrike og Tyskland, der Tyskland anerkjente Marokko som fransk protektorat, oppsto det et nett med militærbaner i Marokko. Disse var i henhold til nevnte traktat begrenset til en sporvidde på 600 mm. Med det tyske nederlaget i 1. verdenskrig, falt traktaten og dens begrensninger bort, og i mellomkrigstiden ble det marokkanske jernbanenettet ombygd til normalspor (1435 mm). Allerede i 1927 begynte man også å elektrifisere, med 3 kV likestrøm i kontaktledning, og i 2017 var hele 160 mil elektrifisert.

Marokko har Afrikas best utbygde jernbanenett, og i 2017 utgjorde det marokkanske jernbanenettet 229 mil, herav en god del dobbeltspor rundt de største byene. For tiden (2020) pågår det utbygging av et høyhastighetsnett, dels for å effektivisere den innenlandske persontrafikken, og dels som forberedelse til en framtidig forbindelse under Gibraltarstredet til Spania og det europeiske jernbanenettet. Utgangspunktet for denne forbindelsen vil bli Tangèrs naboby Ras r'Mel. Høyhastighetsnettet elektrifiseres med 25 kV vekselstrøm i kontaktledning.

I protektorattiden hadde Marokko jernbaneforbindelse over grensen til Algerie ved Oujda. Tanken var å bygge en sammenhengende jernbane langs den nordafrikanske kysten helt fram til Egypt, men 2. verdenskrig og den politiske utviklingen i etterkrigstiden satte en stopp for prosjektet. Skinnegangen over grensen skal være intakt, men om det i det hele tatt finnes trafikk der, er det i tilfelle kun godstog. Heller ikke visjonen om en transsaharisk linje til Mali ble noen gang gjennomført, og linjen stanser i Bouarfa, midt inne i ørkenen. Dit går det stort sett kun chartertog for turister.