The Rjukan Industrial Railway

Rjukanbanen (eller Rjukanbanene - Tinnosbanen og Vestfjorddalsbanen) var opprinnelig betegnelsen på hele strekningen fra Notodden til Rjukan (og videre til Vemork), men da NSB i 1920 overtok Tinnosbanen, ble navnet brukt utelukkende om den delen som opprinnelig het Vestfjorddalsbanen. Banen ble åpnet i 1909 og nedlagt i 1991. I 1996 ble Stiftelsen Rjukanbanen opprettet for å åpne museumsbanedrift, og banen med rullende materiell, ferger og tilhørende eiendommer ble overført fra Hydro til stiftelsen. I 2012 inngikk stiftelsen i Norsk Industriarbeidermuseum som dermed overtok eierforholdet, og i 2016 kom man i gang med kjøring av veterantog på banen, foreløpig kun med diesellok, men målet er å få satt i stand det elektriske anlegget og kunne kjøre med banens ellok. Et mer langsiktig ønske er også å kunne kjøre på Tinnosbanen helt ned til Notodden.

	Lokomotiver
	Motorvogner
	Person- og godsvogner
	Anleggs- og vedlikeholdsmateriell
	Jernbaneferger

Lokomotiver

Ikke ale lok som var registrert med Rj.Bs banemerke gikk på selve Rjukanbanen. Norsk Transportaktieselskab/Hydro Transport hadde også utstrakte jernbanenett på Hydros fabrikker på både Eidanger, Herøya m.fl.. Med unntak av lokene som ble brukt på Rjukan Salpeterfabrikk, var disse numrert i Rj.Bs nummerserie. Noen av dem er bevart ved dagens museumsbane. To Rj.B-lok er også bevart på Norsk Jernbanemuseum.

	Elektriske lokomotiver
	Diesellokomotiver

Damplokomotiver

Ingen av Rj.Bs ordinære damplok er bevart.

Dampakkumulatorlokomotiver

Inne på salpeterfabrikken på Rjukan lot det seg av flere grunner, bl.a. pga. gnistfaren, ikke gjøre å montere kontaktledning. Faren for gnister som kunne utløse eksplosjoner innebar at heller ikke ordinære damplok kunne benyttes til skifting av vogner inn og ut på fabrikkområdet. Løsningen var da å anskaffe et dampakkumulatorlok. Et slikt lok genererer ikke damp selv, men henter damp fra en stasjonær kilde. Det er dermed også sikrere i bruk i eksplosjonsutsatte omgivelser enn diesellok.

Elektriske lokomotiver

	Vekselstrøm, 10 kV 16⅔ Hz (kontaktledning)
	Vekselstrøm, 15 (oppr. 10) kV 16⅔ Hz (kontaktledning)

Vekselstrøm, 10 kV 16⅔ Hz (kontaktledning)

Da NSB overtok Tinnosbanen, overtok de også to lok fra Rj.B. I 1932 ble kjørespenningen på Tinnosbanen hevet til 15 kV for å tilpasse den til NSBs øvrige elektriske nett. De to lokene ble da tilbakeført til Rj.B.

Vekselstrøm, 15 (oppr. 10) kV 16⅔ Hz (kontaktledning)

Rjukanbanen var opprinnelig elektrifisert med 10 kV lavfrekvent vekselstrøm. I 1966 ble spenningen hevet til 15 kV. Lokene 9 og 10 var tydeligvis bygget for å tåle denne høyere spenningen, for de ble fortsatt benyttet. De gjenværende, eldre lokene ble utrangert.

Diesellokomotiver

Dieselhydrauliske lokomotiver

Motorvogner

Motorvogner har aldri vært brukt på Rjukanbanen. Det står likevel to motorvogner av NSBs type BM68b på Rjukan stasjon. Hvorvidt tanken med å skaffe dem dit kan ha vært å bruke dem i turistkjøring på banen, er uklart. Det synes imidlertid klart at museumsledelsen anser dem som et fremmedelement og ønsker at andre overtar dem. I hvert fall den ene burde være av interesse for et lokalhistorisk museum i Hallingdal, evt. for Norsk Samferdselshistorisk Senter på Hønefoss.

Elektriske motorvogner

Vekselstrøm, 15 kV 16⅔ Hz (kontaktledning)

Person- og godsvogner

	Persontogvogner
	Godsvogner

Persontogvogner

Persontrafikken spilte en helt underordnet rolle ved Rj.B. Så vidt vites forekom det ikke rene persontog, og de få personvognene som fantes, ble satt inn i godstogene. Vognene var små, 2-akslete vogner. To av Rj.Bs personvogner er bevart, men disse brukes ikke i persontogene på museumsbanen. I stedet brukes NSB-vogner som er innlånt fra NJK/Norsk Museumstog kostnadsfritt mot at de vedlikeholdes. I tillegg har museumsbanen selv anskaffet et par mellomvogner fra motorvognsett type 67. Disse er ommerket med Rj.Bs banemerke og tenkt brukt i loktrukne chartertog. En av dem er merket "Restaurantvogn".

Godsvogner

Rj.B hadde et stort mangfold av godsvogner, og et representativt utvalg er bevart. Også NSB-vogner trafikkerte regelmessig Rjukanbanen, og der er derfor naturlig at også noen slike er bevart ved museumsbanen. Foruten vognene som er bevart på selve Rjukanbanen, har også Norsk Jernbaneklubb bevart et par ammoniakkvogner og en lukket godsvogn på Krøderbanen.

Anleggs- og vedlikeholdsmateriell

Det finnes et utall ulike materielltyper for anlegg og vedlikehold av jernbanelinjer, både motorisert og ikke-motorisert. På denne siden er det delt opp i følgende kategorier:

	Elrevisjonsmateriell = materiell til bruk ved montering/vedlikehold av kontaktledning og tilknyttede elektriske installasjoner
	Lastetraktorer
	Materiell for anlegg og vedlikehold av banelegeme og skinnegang
	Dresiner
	Snørydding

Elrevisjonsmateriell

Elrevisjonsmateriell brukes til montasje- og reparasjonsarbeider på kontaktledning og tilknyttede elektriske anlegg. Materiellet er av sikkerhetsgrunner påmontert jordingspantografer som leder strøm direkte fra kontaktledningen til skinnene, dersom ledningen ved et uhell plutselig skulle bli spenningsførende. Rj.B har fått to revisjonstraktorer fra BN (Se avsnittet Lastetraktorer). Dette er lastetraktorer påmontert jordingspantograf og lift med arbeidskurv i stedet for ordinær vinsj.

Lastetraktorer

Lastetraktorene - ofte også kalt motortraller - er jernbanens alt-mulig-maskiner. De er utstyrt med lasteplan og vinsj, og kan også være påmontert jordingspantograf (Se avsnittet Elrevisjonsmateriell). Lastetraktorer fantes ikke på Rjukanbanen i driftstiden, men museumsbanen har fått tre relativt moderne traktorer fra BaneNord i forbindelse med en materiellutskifting hos dette selskapet. Disse har førerhus med god plass til et større mannskap, også egnet som hvile- og spiserom. De har stor lastekapasitet og kan trekke opptil flere fullastede jernbanevogner. Behovet for lok eller skiftetraktorer som trekkraft for anleggs- og vedlikeholdsarbeid faller dermed i stor grad bort. To av traktorene vil antakelig bli holdt i stand og benyttet til vedlikehold av banen, mens den tredje vil bli brukt som delemaskin.

Materiell for anlegg og vedlikehold av skinnegang og banelegeme

Til å anlegge og vedlikeholde jernbanens fysiske infrastruktur (skinnegang og banelegeme, det underlaget som skinnegangen ligger på) er det utviklet en rekke spesialmaskiner for utlegging og utskifting av pukkmasse (ballast), for montering og utskifting av skinner mv. I dette arbeidet spiller selvfølgelig også lastetraktorene en viktig rolle. Disse har imidlertid fått sitt eget avsnitt ovenfor.

Dresiner

Dresiner er enkle, hånd- eller pedaldrevne kjøretøy, vanligvis med plass til én person. Noe enkelt verktøy kunne også medbringes. Dresinenes hovedoppgave var linjeinspeksjon for å sikre at linjen var farbar for tog. På slutten av dresinenes tid dukket det opp dresiner med en enkel mopedmotor. Dresiner gikk stort sett ut av bruk rundt 1970.

Snørydding

Snøryddingsmateriell omfatter alt fra store, roterende snøploger via snøfresere til små skinneskraper montert på vogner. Snøfresere kan være alt fra spesialbygde, selvgående maskiner (som like gjerne kan klassifiseres som roterende snøploger) til små fresere som monteres foran på en lastetraktor eller liknende. Vanlige ploger kan monteres på lokomotiver, lastetraktorer eller annet selvgående materiell, eller, som eksemplet nedenfor viser, på utrangerte damploktendere.

Jernbaneferger

Rj.Bs ferger på Tinnsjøen mellom Tinnoset og Mæl er Norges eneste innenriks jernbaneferger og i tillegg Skandinavias eneste jernbaneferger på innsjø. Forbindelsen ble åpnet samtidig som jernbaneforbindelsen, først med lektere som ble trukket av slepebåter, siden av dampferger, til slutt også en motorferge. Samtlige skip som har vært brukt i fergetrafikken, har vært isbrytende fartøyer, noe som har vært helt nødvendig for å kunne opprettholde trafikken i ferskvann på helårsbasis.

Under 2. verdenskrig ble fergetrafikken på Tinnsjøen gjenstand for den mest spektakulære sabotasjeaksjonen som allierte styrker med bistand fra norske hjemmestyrker gjennomførte i Norge. Et biprodukt av kunstgjødselproduksjonen på Rjukan var såkalt tungtvann (Deuteriumoksid - D₂O). Da tysk atomforskning satte inn for alvor på 1930-tallet, oppdaget man at tungtvann var en egnet moderator for å holde kjedereaksjonen i uran under kontroll, og det ble økonomisk interessant å starte kommersiell utvinning av produktet. Hydro bygget opp et utvinningsanlegg på Vemork og var ved utbruddet av 2. verdenskrig Europas største leverandør av tungtvann.

Til tross for klare etterretningsrapporter som sa at tyskerne ikke ville være i stand til å utvikle et atomvåpen, og at rustningsminister Albert Speer allerede i 1942 hadde stanset det tyske atomvåpenprogrammet, samt at britiske atomfysikere i 1943 konkluderte med at tyskerne ikke hadde tilstrekkelig radioaktivt materiale til å lage såkalte "skitne" bomber, altså konvensjonelle bomber forurenset med radioaktivt materiale, var frykten for et tysk atomvåpen så stor hos allierte politikere at man bestemte seg for å stanse tungtvannproduksjonen på Vemork. Det ble gjort mislykkede forsøk på å bombe fabrikken, og flere forsøk ble gjort på å sende inn sabotører. Det lyktes til slutt å sprenge fabrikken, men produksjonen kom i gang igjen etter kort tid. Imidlertid bestemte okkupasjonsmakten seg for å sende hele beholdningen av tungtvann til Tyskland, og de allierte vedtok i samarbeid med hjemmefrontledelsen å sprenge D/F "Hydro" som skulle frakte toget med tungtvannet over Tinnsjøen. Fergen sank og ble liggende på 440 meters dyp. Senkingen av D/F "Hydro" kostet, foruten fire tyske soldater, 14 sivile norske liv.

Det er mulig at det er lett å være etterpåklok, men etter krigen er det blitt dokumentert at etterretningsrapportene og de britiske kjernefysikerne hadde rett: Tyskerne var ikke på noe tidspunkt i nærheten av å kunne framstille et atomvåpen. Det norske tungtvannet ville dessuten ikke hatt noen betydning fra eller til for dette spørsmålet. Foruten de 14 norske sivile kunne også de mange norske og allierte soldatenes liv som gikk tapt i kampene om tungtvannet, vært spart.

BN	=	Bane NOR SF	Rj.B	=	Før 1973: Norsk Transportaktieselskab
JBV	=	Jernbaneverket			1973-1997: Hydro Transport
NSB	=	Norges Statsbaner			1997-2012: Stiftelsen Rjukanbanen
					F.o.m. 2012: Norsk Industriarbeidermuseum
Liste over materiellprodusenter

Se også (See also / Sehen Sie auch / Vea también / См. также):

Jernbanegalleriet, hovedside

Railway picture gallery / Bahnbilder, Hauptseite / Fotogalería de ferrocarril / Желзнодорожная фотогалерея

from 138 countries

(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.)

Last update: 10.11.2021