|
Norge Damplokomotiver
Selv om mange damploktyper er gått helt tapt etter utrangering, finnes det likevel et noenlunde representativt utvalg som er bevart på Norsk Jernbanemuseum på Hamar og på ulike museumsjernbaner. Denne siden viser kun ett eller noen få bilder av hver loktype. For flere bilder henvises til sidene for norske veterantog, jernbanemuseer og museumsjernbaner. Det finnes også et stort antall bilder fra driftstiden på andre nettsteder. Et damplokomotiv genererer ordinært damp selv ved hjelp av medbrakt brennstoff og vann. Brennstoffet vil i de fleste tilfeller være kull, men både ved og olje har også vært benyttet. I Norge har kullfyring vært hovedregelen, men spesielt under de to verdenskrigene var man nødt til å fyre med ved. Oljefyring ble tatt i bruk på en del lok, først og fremst type 63a, etter 2. verdenskrig. Vann og brennstoff medføres enten på en separat vogn tilkoplet loket, en tender, eller ombord i selve loket, et såkalt tanklokomotiv. De siste ble mest benyttet som skiftelok, i lokaltrafikk eller på sidebaner. Sporvidde = 1435 mm (normalspor), med mindre annet er spesifisert nedenfor. Allerede fra den første tiden var det vanlig at damplokene medførte en egen vogn med kull og vanntønner, på engelsk a tender wagon, senere forkortet til tender, et ord som også kom til å bli brukt på norsk. Tenderne utviklet seg i form og størrelse i takt med damplokene, og det oppsto etter hvert egne typebetegnelser også for tendere. I noen tilfeller ble det utviklet tender spesialtilpasset én loktype. For lok som skulle trafikkere lengre strekninger var tenderne helt nødvendige. Lokenes størrelse og vekt gjorde det umulig å lagre kull- og vannforråd på selve loket. Det var likevel begrenset hvor store forråd man kunne medføre, spesielt vann, og på lengre strekninger var etterfylling nødvendig, en ofte tidkrevende prosess. I enkelte land ble det derfor utviklet teknikker for etterfylling i fart. Spesielt Storbritannia oppnådde gode resultater med dette. Et tenderlok har normalt en asymmetrisk hjulstilling og beregnet på å kjøres i én retning. Det krever derfor snumuligheter på endestasjonene, vanligvis en svingskive eller et trekantspor. Skal det likevel kjøres baklengs, vil dette normalt måtte skje med redusert hastighet.
På kortere sidebaner, i skiftevirksomhet på stasjoner og i nærtrafikken rundt større byer har man ikke hatt det samme behovet for å ha med forråd av vann og brennstoff som på de lengre strekningene. I denne trafikken var fleksibilitet og korte snutider viktigere. Man kunne unnvære tenderen og utviklet i stedet tanklok, altså lok som hadde vanntanker og et visst kullforråd (evt. ved eller olje der det var aktuelt) på selve loket. Et tanklok har (normalt - det finnes unntak) symmetrisk hjulstilling og kan kjøre like godt begge veier. Behovet for å snu loket faller dermed også bort. På endestasjoner kjørte man ganske enkelt loket rundt til den andre enden av toget og koplet det på igjen.
Dampakkumulatorlok er damplok som ikke selv generer damp ved forbrenning ombord i loket. I stedet hentes damp fra en stasjonær kilde. Slike lok har primært vært brukt på industriområder og andre steder med stor brann- eller eksplosjonsfare, eller steder der det har vært særlig viktig å unngå røykforurensning, ofte innendørs og i gruver e.l. I Norge er det kun bevart to slike lok.
Se også (See also / Sehen Sie auch / Vea también / Дивіться також): Vintage trains and museums / Veteranzüge und Museen / Trenes de ventaja y museos / Поїзди ветерана та музею
Railway picture gallery / Bahnbilder, Hauptseite / Fotogalería de ferrocarril /
Залізнична
фотогалерея | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.) Last update: 10.06.2026 |