Modelljernbanemuseet HZero (= H0) i Firenze markedsfører seg som et minatyrjernbanemuseum. Det huser Italias største modelljernbaneanlegg 280 m2 stort med tett oppunder 1 km skinnegang og 147 sporveksler. Det holder til i en nedlagt kino på Piazza degli Ottaviani, 5 minutters gange fra Firenzes sentralstasjon, Santa Maria Novella. Grunnlaget for museet ble lagt så tidlig som i 1972 da grunnleggeren, Giuseppe Paternó Castello di San Giuliano kjøpte sitt første modellokomotiv - og ble grundig og uhelbrredelig bitt av MJ-basillen. Han var imidlertid ikke fornøyd med bare å kjøre tog. Her skulle det bygges landskap og bebyggelse som kunne gi togene mest mulig naturtro omgivelser. Allerede i 1975 hadde anlegget vokst til 150 m2 og hadde vokst ut av familiehjemmet og flyttet inn i en låve. I 2000 var også låven blitt for liten, og anlegget flyttet til en hangar på en nedlagt flyplass utenfor Firenze, der det vokste til sin nåværende størrelse. Etter hvert som anlegget begynte å bli kjent, økte tilstrømningen av skuelystne, og i 2010 ble tanken om et skikkelig museum født. Bystyret i Firenze tente på idéen og stilte til rådighet den nedlagte kinoen som fra 2015 skulle bli anleggets nye hjem. Museet er imidlertid mer enn bare et stort MJ-anlegg. Her avholdes kurs i modellbygging; her holdes workshops for barn og familier; her arrangeres skoleworkshops og skoleomvisninger; her arrangeres barnebursdager og mye annet. HZero er vel verd et besøk. Beregn god tid til å oppdage og studere alle detaljene, ikke bare togene, men framfor alt landskapene og bymiljøene som er bygd opp. Det 280 m2 store anlegget fyller mesteparten av den tidligere kinosalen i 1. etasje. Det tidligere maskinistrommet i 2. etasje rommer et lite anlegg der barn kan få prøve seg, samt et velutstyrt vedlikeholdsverksted og to utstillinger, høyhastighetstog og amerikansk jernbanehistorie. Sørg imidlertid for at du er sikker på at du har sett alt du ønsker å se på det store hovedanlegget, før du går opp, for her er det enveistrafikk. Du kan ikke gå ned igjen når du er ferdig oppe. Bildene er tatt 17.11.2024.
Hovedanlegget fyller, som sagt, mesteparten av den tidligere kinosalen. Du kan gå rundt anlegget et utall ganger og likevel oppdage nye detaljer hver gang. Landskapet kan best beskrives som circumalpint, en blanding av Sør-Tyskland og Nord-Italia, med noen innslag av Østerrike og Sveits. Broer, bymiljøer og stasjoner er stort sett hentet fra virkeligheten. Det er f.eks. ikke vanskelig å gjenkjenne sentralstasjonen i Milano i den store hovedstasjonen på anlegget - bortsett fra fasaden. Den er umiskjennelig Berlin Hauptbahnhof! Det rullend materiellet er like circumalpint som landskapet. Her kjøres tysk og italiensk, 15 kV vekselstrømsmateriell og 3 kV likestrømsmateriell om hverandre, med innslag av både Østerrike og Sveits (Nei, jeg så ikke noe fransk) - ja, endog en liten dæsj DDR! Og ulike tidsepoker kjøres likeledes om hverandre i en herlig blanding, med andre ord ikke noe for sarte feinschmeckersjeler. Men hva så? Det hele styres fra et kontrollrom som sies å være like avansert som fjernstyringssentralen på en moderne høyhastighetsjernbane.
I 2. etasje, i rommet der filmfremviserne en gang rådde grunnen finner vi museets andre MJ-anlegg, et langt enklere anlegg der barn kan få prøve seg som MJ-lokførere. Så langt jeg kunne se, kunne hele fire tog være i drift samtidig.
Den ene veggen i det tidligere maskinrommet brukes til en utstilling av høyhastighetstog. Dessverre virker utvalget veldig tilfeldig og lite representativt. Bl.a. savnes det opprinnelige Shinkansen-toget. Tidligere versjoner av tyske ICE burde også vært representert, og spanske AVE, samt de nyere italienske høyhastighetstypene, for bare å nevne noen. Det er å håpe at denne veggen utvikles videre, for idéen bak den er god - svært god.
Den andre veggen er viet amerikansk jernbanehistorie - eller rettere sagt noen spesielle sider ved denne. Her er to av høydepunktene i amerikansk damplokutvikling, et par typiske diesellok, men det som virkelig fanger blikket, er to umalte messingmodeller av to ulike typer dampmotorlok. Disse lokene skiller seg fra vanlige lok ved at kraften ikke overføres direkte fra sylindrene via trekkstenger til hjul montert direkte i rammen, men via veivaksler og girdrev til hjul montert i boggier. Lokene er derfor ekstremt fleksible og egner seg til dårlig lag skinnegang. De ble først og fremst utviklet til enkle, flyttbare baner der skinnegangen gjerne ble lagt direkte på bakken, uten noen form for underbygging, og brukt ti å frakte tømmer fra hogstområdene ut til omlastingsplasser der det kunne lastes om på ordinære jernbaner. Dampmotorlokene kunne kjøres i ekstremt lave hastigheter, men spesielt Heisler-typen kunne også oppnå hastigheter so gjorde dem egnet på ordinære sidelinjer. Dampmotorlok ble lite brukt utenfor USA, Canada og Australia. Forhåpentlig vil denne veggen bli utviklet videre og etter hve3rt gi et mer representativt bilde av amerikansk jernbanehistorie.
HZeros verksted må vel være enhver MJ-entusiasts våte drøm! Men for å vedlikeholde et anlegg på denne størrelsen, med dets dets hundrevis av lok og motorvogner, utall gods- og personvogner, 147 sporveksler, 121 signaler osv., osv. trengs det jammen både et skikkelig, velutstyrt verksted og dyktige finmekanikere. Vedlikehold og reparasjoner er her et heltidsyrke, for flere personer.
Se også (See also / Sehen Sie auch / Vea también / Дивіться також):
Railway picture gallery / Bahnbilder, Hauptseite / Fotogalería de ferrocarril /
Залізнична фотогалерея |
(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.) Last update: 22.06.2025 |