|
Stasjonsmuseet (Stacja Muzeum) - tidl. Warszawa jernbanemuseum (Muzeum Kolejnictwa w Warszawie) befinner seg 10-15 minutters gange øst for den nåværende sentralstasjonen (Warszawa Centralna), på den gamle sentralstasjonen (Warszawa Głowna). Det er lett å ta seg dit med trikk fra de fleste steder i byen. Museet inneholder et stort antall polskbygde lok av ulike typer. I tillegg finnes det tyskbygde lok som taler sitt eget språk både om tiden før Polen ble samlet igjen i 1918, og om de to verdenskrigene, samt et antall lok som forteller om Polen som del av den sovjetdominerte Warszawa-pakten. Det mest interessante objektet i samlingen er det antakelig eneste gjenværende, tyske pansertoget fra 2. verdenskrig. Det ble overtatt av det polske forsvaret (WP) etter krigen og var i tjeneste til ut på 1970-tallet da det ble klart at den teknologiske utviklingen hadde løpt fra denne våpentypen. Selv om museet er et friluftsmuseum, og det ikke er til å unngå at vær og vind setter tydelige spor, er mye av det utstilte materiellet i svært god stand, og det er tydelig at polakkene satser på å ta vare på også denne delen av sin historie. Et besøk anbefales sterkt. Alt materiell er normalsporet (1435 mm), hvis ikke annet er særlig anmerket nedenfor. Den polske damplokparken bar preg av Polens oppdelte fortid og av de to verdenskrigene. Det fantes derfor et stort antall utenlandske lok, spesielt tyske. Men polsk damplokproduksjon var også av høy kvalitet og frambrakte flere framragende loktyper helt fram til slutten av 1950-tallet. Et damplokomotiv genererer ordinært damp selv fra medbrakt brennstoff og vann, enten ombord i selve loket eller i en spesialbygd vogn, en tender. Brennstoffet vil i de fleste tilfeller være kull, men olje har også vært benyttet. Ved skal ikke ha vært benyttet i Polen, takket være landets enorme innenlandske kullforekomster. Allerede fra den første tiden var det vanlig at damplokene medførte en egen vogn med kull og vanntønner, på engelsk a tender wagon, senere forkortet til tender, et ord som også kom til å bli brukt på norsk. Tenderne utviklet seg i form og størrelse i takt med damplokene, og det oppsto etter hvert egne typebetegnelser også for tendere. I noen tilfeller ble det utviklet tender spesialtilpasset én loktype. For lok som skulle trafikkere lengre strekninger var tenderne helt nødvendige. Lokenes størrelse og vekt gjorde det umulig å lagre kull- og vannforråd på selve loket. Det var likevel begrenset hvor store forråd man kunne medføre, spesielt vann, og på lengre strekninger var etterfylling nødvendig, en ofte tidkrevende prosess. Ofte var det mer effektivt å bytte lok underveis, for så å klargjøre det utskiftede loket til et senere tog. Et tenderlok har normalt en asymmetrisk hjulstilling og beregnet på å kjøres i én retning. Det krever derfor snumuligheter på endestasjonene, vanligvis en svingskive eller et trekantspor. Skal det likevel kjøres baklengs, vil dette normalt måtte skje med redusert hastighet.
På kortere sidebaner, i skiftevirksomhet på stasjoner og i nærtrafikken rundt større byer har man ikke hatt det samme behovet for å ha med forråd av vann og brennstoff som på de lengre strekningene. I denne trafikken var fleksibilitet og korte snutider viktigere. Man kunne unnvære tenderen og utviklet i stedet tanklok, altså lok som hadde vanntanker og et visst kullforråd (evt. ved eller olje der det var aktuelt) på selve loket. Et tanklok har (normalt - det finnes unntak) symmetrisk hjulstilling og kan kjøre like godt begge veier. Behovet for å snu loket faller dermed også bort. På endestasjoner kjørte man ganske enkelt loket rundt til den andre enden av toget og koplet det på igjen. I noen land, spesielt i Storbritannia, effektiviserte man ytterligere, ved å utvikle styrevogner hvorfra loket kunne kjøres. Dermed var det bare lokføreren som måtte bytte plass. Normalspor (1435 mm)
Tertiærspor (750 mm) I de delene av Polen som inntil gjenopprettelsen av selvstendigheten i 1918 var besatt av Russland og Tyskland, fantes det en rekke tertiærbaner med 750 mm sporvidde. I de delene som var besatt av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, hadde smalsporbanene derimot bosnisk smalspor (760 mm).
Feltbaner er en fellesbetegnelse for lette baner, ofte lagt med sporlengder som lett kan tas opp og flyttes, omtrent som modelljernbanespor. Feltbaner har vært brukt som frontnære militærbaner, spesielt under 1. verdenskrig, gruvebaner, industribaner, torvmyrbaner m.m.
Dampakkumulatorlok, også omtalt som fyrløse damplok, er damplok som ikke selv generer damp. I stedet hentes damp fra en stasjonær kilde. Slike lok har primært vært brukt på industriområder og andre steder med stor brann- eller eksplosjonsfare, eller steder der det har vært særlig viktig å unngå røykforurensning, ofte innendørs, i gruver e.l.
Likestrøm, 3 kV (kontaktledning)
Mekanisk kraftoverføring innebærer at man benytter en gearkasse som på en bil. Dette er en enkel og robust løsning som imidlertid setter begrensninger for kapasiteten (noe også lastebilnæringen har fått merke). Den egner seg derfor kun for små skiftelok (traktorer) og er fra slutten av det 20. århundre så godt som ute av bruk.
Dieselhydrauliske lok bruker en oljefylt hydraulisk konverter for å overføre kraften fra dieselmotor til hjul, en løsning som fungerer godt på lok med motorytelse opp til 2000 hk. Fordelene med hydraulisk kraftoverføring er lav vekt, og at lite motorkraft går tapt i kraftoverføringen.
Et dieselelektrisk lok er i prinsippet et elektrisk lok som fører med seg sitt eget kraftverk (dieselmotoren). Dieselmotoren driver et strømaggregat som leverer strøm til framdriftsmotorer montert med ulike typer oppheng på hjulakslingene.
Likestrøm, 3 kV (kontaktledning)
Person- og godsvogner De eldste personvognene var ikke stort mer avanserte enn de hestevognene de avløste. Hver kupé hadde egen inngang, og konduktøren fristet en heller usikker tilværelse balanserende utenpå vognene for å komme fra kupé til kupé for å kontrollere billetter. Etter hvert utviklet det seg vogner for ulike trafikktyper og ulike prisklasser, samt spesialvogner som restaurant- og sovevogner. Også for andre særlige behov ble det utviklet egne vogntyper. I dette avsnittet er det tatt med alle typer vogner for loktrukne persontog, inkludert reisegods-, konduktør- og postvogner. Mellom- og styrevogner for motorvogntog finnes i avsnittet for motorvogner. Personvogner er alle vogner beregnet på å gi rom for de reisende, sittevogner, sovevogner eller restaurantvogner.
Reisegods-, post- og andre logistikkvogner Foruten de egentlige personvognene består persontog ofte av et antall logistikkvogner for reisegods, post etc. Konduktøren har gjerne sitt kontor i en av disse.
De første godsvognene skilte seg lite fra de åpne hestekjerrene. Kun en presenning beskyttet godset mot vør og vind. Den åpne godsvognen er imidlertid fortsatt best egnet til ulike typer massegods og kan fremdeles finnes, om enn i langt mer utviklede former, også på moderne jernbaner.
Etter hvert som jernbanen fikk gjennomslag som godstransportør, meldte også behovet seg for å kunne beskytte ømfintlig gods bedre enn det som var mulig i åpne godsvogner med presenning over. Løsningen ble å bygge vegger og tak ꟷ og dører på sidene og/eller på endeveggene ꟷ på vognene, og dermed var den lukkede godsvognen født. Den lukkede godsvognen lot seg lett tilpasse til ulike godstypers behov, og mange av variantene kunne nesten like gjerne vært definert som spesialvogner. Samtidig er den lukkede godsvognen fremdeles så fleksibel at de fleste variantene kan brukes til flere formål.
Flytende gods ble til å begynne med fraktet i spann eller tønner, en fraktmetode som medførte dårlig utnyttelse av jernbanens transportkapasitet. Emballasjen tok plass og reduserte også nyttevekten. Det varte derfor ikke lenge før tanken kom opp om å gjøre selve jernbanevognen om til en transporttank og dermed eliminere unødvendig emballasje. Det sier seg selv at ulike typer flytende gods ikke uten videre kan transporteres i de samme tankene, og man fikk dermed egne tankvogner for melk, drikkevann, oljeprodukter osv.
Materiell for anlegg og vedlikehold av skinnegang og banelegeme Til å anlegge og vedlikeholde jernbanens fysiske infrastruktur (skinnegang og banelegeme, det underlaget som skinnegangen ligger på) er det utviklet en rekke spesialmaskiner for utlegging og utskifting av pukkmasse (ballast), for montering og utskifting av skinner, både enkeltskinner og ferdige sporseksjoner mv.
De første pansertogene ble brukt underrevvolusjonene i Østerrike i 1848, den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865 og den fransk-prøyssiske krigen fra 1870 til 1871. Under boerkrigen i Sør-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet brukte også britene pansertog i kampen mot opprørerne, og russerne gjorde utstrakt bruk av pansertog i den russisk-japanske krigen i 1905. Men det var først under 1. verdenskrig pansertogvåpenet ble benyttet i stor stil, særlig av sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkia), foruten av Russland. I Russland spilte pansertogvåpenet også en sentral rolle under den påfølgende borgerkrigen, på begge sider av fronten. Spesielt ble Trotskijs pansertog kjent både i samtiden og i ettertidens sovjetiske historieskriving. I de borgerkrigsliknende tilstandene i Tyskland i 1919 og 1920 ble også pansertogene brukt i utstrakt grad for å slå ned ulike oppstander, men i 1920 beordret de allierte seiersmaktene at de tyske pansertogene skulle hogges opp. Riktignok fikk Tyskland lov til å gjenopprette pansertogvåpenet for en kort periode for å motstå de gjentatte polske invasjonene på begynnelsen av 1920-tallet, men så var det slutt. Under 2. verdenskrig tok særlig Tyskland og Sovjetunionen igjen i bruk pansertogvåpenet. På vestfronten viste det seg imidlertid snart at pansertogene var for sårbare i en krig som i stadig økende grad ble ført i luften, og pansertogene kom derfor til å spille en helt underordnet rolle der, annet enn i kampen mot motstandsbevegelsen i Frankrike. På østfronten, både i Sovjetunionen og på Balkan, var situasjonen en annen. Også her ble pansertogene i stor grand brukt i partisanbekjempelse, men også i ordinære krigshandlinger i en helt annen grad enn på vestfronten, til langt opp mot slutten av krigen. De av de tyske pansertogene som ikke ble bombet eller sprengt av fienden, ble overtatt av russerne eller deres allierte. Bl.a. overtok Polen flere enheter, og først i 1974 utrangerte den polske krigsmakten det siste pansertoget, bestående av WP 87027 og 87028, en våpenform som den teknologiske utviklingen for lengst hadde løpt - for ikke å si flydd - fra (Det ble riktignok igjen brukt pansertog i krigene i ex-Jugoslavia, samt i Tjetsjenia og andre steder i Kaukasus, på 1990-tallet. Det er også rapportert om et russisk pansertog i Ukraina etter invasjonen i 2022.). De to pansertogenhetene på Warszawa jernbanemuseum tjenestegjorde aldri sammen under 2. verdenskrig. WP 87027 er den tidligere tyske OKW PT.16 (PT = Panzertriebwagen [pansermotorvogn]), bestående av et diesellok påmontert kanontårn på leddete boggier i hver ende. Den er den eneste gjenværende i sitt slag. Opprinnelig tjenestegjorde PT.16 i tog sammen med en såkalt Panzerjägerwagen (panserjegervogn, en vogn utstyrt med spesielle anti-tankkanoner), men denne gikk antakelig tapt på slutten av krigen og ble senere erstattet med WP 87028. WP 87028 er en umotorisert artillerivogn bygd opp på understellet av en erobret russisk boggigodsvogn, opprinnelig bredsporet (1524 mm). Hverken CЖД- eller OKW-nummer er kjent, men den antas å stamme fra OKW PZ.24 eller 25 (PZ = Panzerzug [pansertog]). Disse togene var større enheter med flere pansrede vogner, både artilleri-, maskingevær- og infanterivogner, trukket av et pansret lok, vanligvis damp, men på slutten av krigen (og i etterkrigstiden) forekom det også pansrede diesellok. I polsk tjeneste ble de to enhetene satt sammen til ett tog. Med unntak av en kommandovogn bevart ved jernbanemuseet i Bratislava (Slovakia) er WP 87027 og 87028 visstnok de eneste gjenværende tyske pansertogenhetene fra 2. verdenskrig.1)
Foruten et stort modelljernbaneanlegg i skala H0 (1:87) huser museet en imponerende samling modeller av polske og tyske tog, deriblant flere kuriositeter hvor skala 1:1-originalene forlengst er gått tapt. En rekke skalaer er representert i samlingen. Her er bare tatt med et lite utvalg:
Se også (See also / Sehen Sie auch / Vea también / Дивіться також): The German Technical Museum, Berlin / El Museo Technico, Berlin / Німецький технічний музей, Берлін
Railway
picture gallery / Bahnbilder, Hauptseite / Fotogalería de ferrocarril /
1) Kilde: Wolfgang Sawodny: "Die Panzerzüge des Deutschen Reiches 1904 - 1945", Freiburg 1996, ISBN: 3-88255-678-1 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
(Shows number of visitors since 03.08.2011. The -eBe- web site was established summer 2004.) Last update: 14.03.2026 |